Fra Kruger til Kalahari

Hei kjære venner, her er vi igjen! Etter 2 uker uten hverken internett eller mobildekning er vi i kontakt med resten av verden igjen.

Vi forlot Kruger National Park halv seks om morgenen den 15 oktober og stoppet i Nelspruit for å ha service på bilen og få ordnet et par ting som hadde ristet løs i løpet av de to månedene vi hadde kjørt rundt omkring på de mildt sagt dårlige veiene i parken. Det var deilig å forlate verkstedet etter 5 timer, med en flunkende «ny» bil – ingen ulyder eller blinkende røde lys:)

Vi hadde booket overnatting på «The Bird House» like ved Krugersdorp, ikke så langt fra Johannesburg. Trivelig opplevelse med deilig frokost og hyggelig vertskap. Vi satte kursen videre tidlig neste morgen og hadde ca 9 timer i bilen foran oss – målet var Upington, den nærmeste byen til Kgalagadi National Park (eller Kalahari som det også kalles). Vi ankom såpass tidlig på ettermiddagen at Ingeborg hadde tid til å handle alt som trengtes for to uker i ørkenen. Det trengs kjøtt og pålegg, frisk frukt og grønnsaker – butikkene i parken har begrenset utvalg, det er mye hermetikk og frosne varer...

Vi visste egentlig lite om hva som ville møte oss i Kalahari, men alle vi hadde snakket med fikk stjerner i øynene og sa; det er bare noe helt annerledes – dere kommer til å elske det! Og de har helt rett!

Her er det så annerledes at det nesten er vanskelig å beskrive. Vi har bodd på alle tre hovedcampene i parken; Twee Rivieren ligger helt sør ved inngangen til parken, Mata Mata ligger i elveleiet til den uttørkede elven Auob helt nordvest på grensen til Namibia, og Nossob ligger i elveleiet til den uttørkede elven Nossob nordøst i parken opp mot grensen til Botswana. Disse to tørre elveleiene er totalt forskjellige – Nossob er tørr og ørkenaktig med mye sand og dårlige veier, men med gedigne løver og masse fine antiloper. Auob er litt mer frodig, har bedre veier og byr på lekne geparder, leoparder og masse springbok, gemsbok og gnu. Måten man gjør en «game drive» er også forskjellig – i Nossob kjører man til et ønsket vannhull og setter seg til å vente på at dyrene skal komme for å drikke, mens i Auob kjører man rundt og ser om man kan finne dyrene.

Men det som er felles for disse to dalene er at det er mye blå himmel og røde sanddyner, og det er så utrolig vakkert! Det å ikke ha tilgang til internett eller telefon er også ganske befriende – det er ingenting man trenger å sjekke eller å svare på. I dag har vi for eksempel hatt en forrykende sandstorm, og alle synes det er forferdelig. Det blir mye støv og lite sikt. Når jeg spør om de vet noe om hvordan det blir i morgen, har vinden tenkt å gi seg? Så svarer de: Det tror jeg helt sikkert – og jeg tror at regnet kommer nå snart, enda de har ingen anelse om hvordan været blir i morgen. Men det er dette de håper på – deilig måte å leve livet på! Her og nå!

I løpet av de to ukene vi har vært i Kalahari har vi sett 3 slanger (og det var en helt ufarlig Mole Snake og en ikke fullt så ufarlig Cape Cobra, samt en av ukjent karakter) som buktet seg over veien der vi kjørte og forsvant ned i et hull. Og jeg som var så engstelig for at det skulle kravle og krype og bukte seg livsfarlige skapninger overalt og spesielt inne i hyttene vi skulle bo i... Ja, det finnes både giftige skorpioner og dødlige slanger i dette området, men vi har heldigvis ikke møtt noen av dem på nært hold! Så der var den frykten også minimert – takk og lov:)

Det som også har imponert oss er overnattingsstedene. Her har vi sovet i store hytter med gode senger, kjøkken inne, kaldt og varmt vann, aircon og vifter, dusj og toalett av beste sort. Det eneste som er litt annerledes i denne parken, er at i disse campene drives elektrisiteten av et agregat, og de skrur av all strøm kl. 22 hver kveld og så skrur de den på igjen kl. 05 neste morgen. Alt i fryseren holder seg greit, men kjøleskapstingene har kanskje litt kortere holdbarhet fordi stømmen kobles ut i såpass mange timer. Men da handler det jo bare om å planlegge litt mer nøye med hvor mye pålegg og kjøtt som tas ut av fryseren hver dag. Det vil stort sett gå greit:)

Det eneste som kanskje er likt mellom Kalahari og Norge i disse dager, er at det nærmer seg november og at kjøreforholdene er ganske like. Å kjøre i dyp, myk sand er faktisk helt likt som å kjøre på veier som er dårlig brøytet etter at det første store snøfallet har kommet litt brått på alle. Her må vi senke lufttrykket i dekkene fra 2,0 til 1,5 og noen ganger enda lavere, for å få en bred nok flate til å «flyte avgårde» på. Kanskje det er et godt tips for dere som kjører på Norske vinterveier også? En bil med firehjulsdrift er også godt å ha når man sitter litt fast i den dype, myke sanden. Enda en gang har X-Trail bevist sin styrke!

I dag sitter vi stappfulle av opplevelser og gode minner på «A Riviera Garden B&B» i Upington og er på vei til vårt nye bosted de neste 6 månedene. Det blir noe helt annet enn den nomadetilværelsen vi har levd de siste 3 månedene. Nå skal alt pakkes ut av kofferter og bager, eventulelle bugs skal få fyken, alt ørkenstøvet skal tørkes vekk og vi starter en ny epoke i eventyret vårt.

Vi gleder oss til Ole Martin, Marianne og Gommo (mor Inger) kommer før jul! Nå er det ikke så lenge til:)

Dere kan glede dere til neste blogg – for da blir det blir en bildeblogg med noen av våre opplevelser fra Kgalagadi Transfrontier Park.

Kveldsstemning fra Twee Rivieren