Jaget....

Det er noe med øynene deres, måten de snakker lavt men opphisset, og måten de farer hurtig over alle vaskebrettene på veien mens bilen protesterer heftig og de inni blir kastet hit og dit, og hodene deres kastes fram og tilbake slik at de mest av alt minner om disse lekehundene enkelte hadde bak i bilene sine for noen tiår tilbake som kastet på de løse hodene sine hit og dit, hit og dit.

Folkene inni bilene snurrer på hodene, ser rett fram, til høyre og venstre, og opp og ned. Hvis de møter en bil, blinker de med lysene og signaliserer at de gjerne vil ha en prat. Spørsmålet er alltid det samme, har du sett den, vet du hvor den er? Så haster de videre med en glød og fanatisme som er nesten skremmende.

I leirene i Kruger er det oppslagstavler med kart over de nærmeste områdene. Små magnetbrikker markerer hvor ulike dyr har blitt observert langs de ulike veiene. De færreste bryr seg om de blå og grønne merkene. Da er det gjevere med rød, gul og hvit. Bare noen få dager er disse fargene å se på tavlen. Likevel er det den sorte fargen som fører til mest oppmerksomhet. Lykken synes å være det å kunne plassere en sort knapp på tavlen mens mange ser på og med en nesten hviskende stemme kunne erklære at de har sett den. En kan se beundringen i mange folks øyne når de får høre beretningen om møtet med dyret over alle dyr.

Her om dagen ble vi vinket ned av en møtende bilist. Han hyperventilerte da han sa at vi måtte kjøre til høyre nede i T-krysset for da ville vi kunne se dette fantastiske dyret nede ved elvebredden. Vi takket så meget for tipset og kjørte til høyre i krysset, fordi det var i den retningen vi skulle. Etter noen kilometer dukket det opp et kaos av biler som stod på kryss og tvers og blokkerte all ferdsel på veien. Alle i bilene speidet heftig mot elvebredden. Vi forsøkte å tråkle oss gjennom denne knuten av biler, og flere i bilene kunne da fortelle oss at dyret var sett der nede. Når vi spurte folk tilbake om de hadde sett dyret, så var alltid svaret nei, men det var visst noen som skulle ha sett det her. Når? Nei det visste de ikke, men nå måtte vi flytte oss slik at vi ikke sperret utsikten. Helt i orden, for vil ville jo bare videre.

Ved et annet tilfelle møtte vi en forkavet person ved fugleskjulet på Lake Panic. Hun stormet ut av skjulet og stormet bort til en låst bil og begynte febrilsk å dra i dørhåndtaket. Da Ingeborg forsiktig spurte om hun hadde sett noe, så skrek hun ja og fortsatte å rive og dra i den låste døren, samtidig som hun sparket gjentatte ganger i bakken. Omsider kom personen med bilnøklene, de hev seg inn i bilen og tok av gårde som galne.

Noen ganger har jeg studert folkene rundt meg når vi har hatt anledning til å se dette dyret skikkelig. Mange, spesielt kvinner får en egen glød i ansiktet, det er en dyp forelskelse og beundring for dette storslåtte dyret. Det er som å se en flokk med tenåringsjenter som har sitt første møte med Justin Bieber.

Tilbake til disse kartene med sine fargerike brikker. Hvis vi ser noe ekstra spennende så ville vi ikke sette opp et lite merke som ville føre til at flere reiste til samme sted. Vi vil mye heller ha opplevelsen for oss selv, enn sammen med femti andre. Ved et tilfelle måtte Ingeborg snakke hardt til noen småunger som syntes det var veldig kjekt å leke med kartet og flytte på de fargerike magnetene – man tøyser vel ikke med sånt.... Elefant og bøffel er henholdsvis blå og grønn. De røde sirklene er løve. Gul og hvit er mer eksklusive, vi kunne satt opp hvite merker de to siste dagene med gjorde det ikke, den hvite fargen er forbeholdt verdens raskeste pattedyr – Cheetah og gul er for villhund.

Så var det disse sorte markeringene som er det aller gjeveste, mange setter opp et merke selv om de bare har sett en hvit haletipp eller en skygge som løp over veien. For en fotograf er slike observasjoner ubrukelige, men for alle andre er dette minner for livet, minner som de vil fortelle gang på gang til alle dem som vil høre på, men og til dem som ikke vil. Poenget er at de har sett det.

I morgen følger en liten bildeserie av dette dyret som skjuler seg bak de sorte prikkene.