Colesberg – eller ukorrekt oversatt; kuldeberget

Etter en deilig natt og god frokost på The Aviator Hotel i Johannesburg, setter vi kursen sørover og vet at vi har mange mil foran oss i bilen før vi kan ta kveld igjen i den lille byen Colesberg.

Colesberg ligger midt i mellom Johannesburg og Cape Town og er derfor et perfekt sted å overnatte for alle som kjører mellom disse to byene. Det er forresten ikke så mange andre muligheter heller, for alt som er å se på strekningen er flatt og tørt landskap, flatt og tørt landskap, flatt og tørt landskap.... Det som er fint med det, er at sjåføren får lekt at hun er racerbilfører:) I alle fall; etter ca 700 km gledet vi oss til å ramle opp i deilige hotellsenger og kanskje ta en god, varm dusj før vi gikk ned i restauranten for å spise middag.

Dette er hva som skjedde: 

Kuldeberget er et sted vi strengt tatt kunne forbigått i stillhet uten å skrive om det. Men nå når klokken er halv seks om kvelden og vi har krabbet under dynen og ullpledd, fullt påkledde for å holde varmen er det kanskje verd noen ord?

Hotellet er en blanding av Twin Peaks og Shining – ondskapens hotell. Alle de andre rommene blir tilsynelatende pusset opp og er dekket av plast og tomhet. Det er endeløse korridorer og plutselig dukker det opp en og annen skikkelse i korridorene. Spesielt er det en liten hvit hund som går igjen eller vandrer rundt.

Rommet vårt er for øvrig ikke så ille. Det er pusset opp. Bak sengegavlen fant vi lysbryterne til leselampene, og de slår seg av når vi slipper taket i sengegavlen slik at den naturlig siger tilbake til veggen. Vi har blitt forsynt med verdens største flyttbare varmovn, som for øvrig bare blåser kald luft ut i rommet. Ingeborg har funnet fram ullundertøyet sitt. Utenfor pisker vinden, løvet spiller sin egen kalde melodi, bilene suser forbi. De få afrikanerne som er ute er ikledd Jærbunad, skinnluer og hansker. De fleste haster bare videre i den kalde sønnavinden uten å se seg om hverken til høyre eller venstre. Et ruset par liver opp bybildet med å kjefte høylytt på hverandre. Selv pc-en går mye tregere her i Colesberg enn den noen gang har gjort. Det er ikke lenge før nattemørket siger på og vi gleder oss skikkelig til å våkne opp i grålysningen og komme oss vekk herifra.

Colesberg burde vært forbigått i stillhet, men det er midtveis mellom Johannesburg og Stellenbosch, et forblåst og øde sted her ute i halvørkenen som omkranser stedet. Hvis du skulle komme til Colesberg så er mitt råd – reis videre, ikke stopp, for det er intet bra som skjer på dette stedet.

Hei igjen! Jeg burde ikke skrevet mer om vårt opphold i Colesberg på Colesberg Lodge, men jeg bare må skrive om de siste hendelser på her på Colesberg der opplevelser av kulde og tomhet står i kø for å imponere. Planen var å legge seg musestille i sengen klokken seks i kveld og bli der til morgengry gav håp om en ny dag med nye opplevelser, men slik ble det ikke. Allerede klokken ni om kvelden våknet vi med skrikende tarmer. Larmen fra tarmene gjorde det umulig å sove og vi ble drevet ut av rommet, gjennom korridorene med den tyngende lyden av tomhet og ned i restauranten. Restaurantbordene var dekket etter alle kunstens regler med sølvtøy, hvite duker og det hele, men om det hadde stått sånn en time, en dag, eller en måned vites ikke. Her var det ikke lyder av tallerkenskraping eller muntre stemmer, bare denne uendelige lyden av ingenting. Forvirret ble vi stående i døråpningen lenge, men ingen var å se. Til slutt snudde vi oss i villrede og begynte å vandre tilbake mot rommet vårt. Men plutselig dukket det en trillrund liten kelner opp mellom beina mine. For meg så det ut som en dverg, men det er mange som blir små sett ut i fra mitt ståsted nesten to meter over bakken. Hennes engelsk var upåklagelig og vi lot oss lokke tilbake til restauranten. Aldri har jeg vel sett en kelner med en sådan påkledning; hun hadde fleecejakke med boblevest over og lue på hodet. Vi bestilte maten og fikk en hel time til å undre oss over hvordan det kom til å smake, uansett så var vi så sultne at vi hadde fått ned det meste tror jeg.

Da maten omsider kom på bordet viste det seg at den smakte fortreffelig. Det var virkelig en opplevelse, men jeg gjentar følgende – ikke dra innom Colesberg, kjør om Kimberly!

Kvelden før Afrika

I morgen flyr vi inn over det Afrikanske kontinent, og dagen derpå starter vi på en måneds rundreise med bil som ender opp i Kruger national park. Før den tid skal vi innom Addo med sine store elefanter, besøke kjente i Durban, kanskje ta noen dager innom Drakensberg for å fotografere de store gribbene som befinner seg der. Deretter går turen videre til Hermanus ved Cape Town for å se om de store hvalene har begynt å trekke inn til land. Hvis det er tilfelle, så kan vi sitte på svabergene og oppleve store hvaler som boltrer seg like under svabergene vi sitter på. Vi kommer til å si hei til kjente i Cape Town før vi drar nordover for å se på vårblomstringen i Namaqualand. Og deretter er det beine veien til Kruger national park. Det blir mye kjøring den første måneden, kanskje så mye som 7 – 8000 km.

Deretter blir det to hele måneder med foto fra morgengry til solnedgang i Kruger. Det vil fortsatt være vinter når vi kommer til området. Det har sine fordeler, blant annet er sikten bra fordi det er lite løv på trærne, malarimyggen er ikke noe problem fordi det er tørt og det blir neppe for varmt om dagen. Det vil være mangel på vann i terrenget, noe som vil gi mange opplevelser rundt vannhullene. Ulemper med årstiden er det og, hyttene vi bor i er ikke oppvarmet så vi har kjøpt langt ullundertøy som kan bli godt å ha dersom nattetemperaturen nærmer seg 0 grader, og de grønne frodige omgivelsene rundt dyrene vil mangle.

Etter hvert blir det varmere i været og regnet vil gjøre det golde landskapet frodig, sikten blir dårligere og malariamyggen vil bli mer aktiv, Samtidig vil lyset ofte være enda bedre med et vær som skifter mellom sol og regnbyger.

I midten av oktober forflytter vi oss til Kgalagadi national park, eller som noen sier – the last frontier eller Kalahariørkenen. Her blir temperaturforskjellen mellom dag og natt enda mer merkbar. Landskapet er halvørken og det er ofte en fenomenal sikt utover i terrenget. Dyrelivet her er ganske annerledes enn i Kruger. Det finnes en del andre antilopeslag her, hannløvene har en mørk man og sjansen for å møte på små og store skorpioner, og muligheten for å møte på ulike slanger er mye større her - stilig. Samtidig kan man sitte hele dagen ved et vannhull og få opplevelse på opplevelse med stadig nye dyr som kommer innom for å slukke tørsten.

1. november kommer vi til leiligheten vår på Strand utenfor Cape Town, Der blir vi fram til 1. mai før vi setter kursen mot Kgalagadi, Etosha, Namibia, Botswana, Victoria Falls med mer. Fram til ca 7.juni har vi stort sett planene klare, noe som har vært nødvendig fordi enkelte overnattinger/begivenheter må bestilles et år i forveien. Beregnet hjemkomst til Norge blir rundt 10.juli neste år hvis alt går etter planen.

Leiligheten vi har på Strand har tre soverom, og vi trenger strengt tatt bare ett av dem selv. Derfor har vi god plass til eventuelt besøkende. Ved juletider har ungene og min mor første prioritet. Når de kommer er ikke avklart på grunn av usikkerheter med tanke på skoleplasser og eksamener. Dersom vi får til dette i første del av juleferien så har familien Lie/Berge tinget på plasser siste del av juleferien. I vinterferien har vi fått klare signaler fra familien Rollheim/Larsen om at de kommer på besøk. Det er og enkelte andre som har sagt at de veldig gjerne vil komme en tur, men da utenom skoleferiene i Norge. Det gleder vi oss veldig til! Vi blir nok i Strand stordelen av tiden, men noen utflukter blir det innimellom, blant annet så skal undertegnede noen dager til Kasane/Chobe i midten av mars. Dette er en fototur som foregår i grenseområdene mellom Namibia og Botswana og der all tiden tilbringes ute på elvene i området.

For de av dere som savner bilder i denne artikkelen…. Hallo, vi er på hotel ved Sola flyplass og må opp kl 03 i natt for å rekke flyet. Minnekortene, eksterne harddisker og pc er tømt for bilder, alt er gjort klart for å fylles opp de neste månedene.

Hvorfor gjør vi dette?

Har du noen ganger lukket øynene og drømt deg bort?

Det var omtrent slik ideen til denne reisen startet i 2010.

Vi satt her hjemme og snakket om at det hadde vært deilig med et sabbatsår hvor vi kunne reise rundt i verden - ja kanskje verden rundt, til og med. Vi begynte å konkretisere ønskene og drømmene, og dette er noe av de forslagene som ble lagt på bordet: 14 dager i Alaska for å fotografere grizzly bjørn tidlig på høsten, 14 dager på cruiseskip i Karibien og steel drum studier på Trinidad/Tobago, safari i forskjellige land i Afrika, et lengre opphold i Sør-Afrika, våren i Vietnam og Sør-Kina før vi returnerte til Norge.

Vi begynte med å kjøpe masse reisebøker, og leste oss gjennom mye nyttig, og noe ikke fullt så nyttig informasjon om mange forskjellige land og områder. Vi brukte også internett mye til å samle informasjon, bilder, og lese om andre folks opplevelser og beskrivelser av sine reiser. Det var ufattelig fascinerende! Da fant vi også ut at det er noe som heter Air Pass hos forskjellige flyselskaper, allianser og på forskjellige kontinenter - det er kanskje noe for dere som har tenkt dere rundt hele kloden en gang? Da kan du lage deg en rundreise hos en allianse (bestående av flere flyselskap) som vil koste deg mye mindre enn om du bestiller enkeltreiser hos de samme selskapene. Klikk her for mer informasjon om Air Pass.

Vi begynte allerede da å innse at dette kunne bli et år hvor tanker og følelser ble bombardert med inntrykk og opplevelser, og vi måtte snakke litt om hvordan vi kunne få fordøyd alle disse inntrykkene og opplevelsene på en ordentlig måte. Svaret kom ganske raskt, og var veldig enkelt: Vi måtte skjære ned omfanget av turen, og heller tenke at det man ikke rakk første gangen kunne man sikkert få gjort en annen gang. 

Etter det som på scenespråket heter "kill your darlings", altså at man må ta vekk noe man strengt tatt har veldig lyst til å ha med, begynte turen å ta den formen den har i dag: Vi hadde lyst til å være i Sør-Afrika over en lengre periode, og dermed kom den gode løsningen:) Vi starter året med en roadtrip som begynner med en gang vi lander i Joburg nå på onsdag. Her kan du se ruten vår de første 12 dagene på kartet: Rute 17. - 29. juli Hvis noen vet hvordan jeg kan lage en litt mer elegant og nøyaktig linje fra sted til sted, vil jeg sette pris på tilbakemelding enten her, eller på ingeborgloseth@gmail.com

Verden sett gjennom et digitalt speilreflekskamera

Til høsten blir det to hele måneder i Kruger National Park - på kartet nederst på siden, finner du Sør-Afrikas største nasjonalpark helt øverst til høyre, eller nordøst om du vil. 

Vi skal stå opp mens det enda er mørkt, en liten tur på badet og så pakke fotoutstyr, mat og drikke ut i bilen. Når alt er pakket og klart kjører vi gjennom leiren til porten som åpnes ut mot verden utenfor. Klokken er 8 minutter på 6 når vi når porten. Den er fortsatt stengt, fire biler står foran oss i køen, motorene er avskrudd, noen tusler hvileløst utenfor bilene sine, dempede stemmer, flere biler stiller seg i køen, klokken er 4 minutter på 6 – kan ikke bare portvakten komme ut av skuret sitt og åpne opp nå? Noen ganger åpner vakten porten et par minutter før tiden, viktig å ikke miste et eneste sekund.

I forbindelse med den forestående turen til Afrika får jeg en del spørsmål omkring fotoutstyret jeg bruker. Mine tanker på dette området må forstås ut fra det at jeg dette året kommer til å tilbringe flere måneder med foto fra morgen til kveld.

Jeg har til enhver tid fire kamerahus med ulike objektiver tilgjengelige. De viktigste grunnene til at jeg har med fire kamerahus er som følgende:

• Det er mye støv og skitt når en er på safari, og bildebrikken er spesielt utsatt for tilsmussing når en skifter objektiver. Med fire hus, både FX og DX format, kan jeg redusere skifte av objektiver til et minimum.
• Det skjer alltid noe spennende rundt neste sving og de fleste brennvidder dekket fra 18 – 500 mm, er jeg klar til å reagere raskt dersom situasjonen tilsier det.
• Ingeborg er sjåfør på en del av turene, og da har hun og et kamera eller to til rådighet.
• I verste fall kan et kamera streike og det er skikkelig ugreit dersom det skjer mens en er på safari og motivene formelig står i kø.

De fire objektivene som i utgangspunktet er påmontert kameraene er som følgende

• Nikon 500 mm f4 VR 25%
• Sigma 120 – 300 mm f 2,8 OS 40%
• Sigma 70 - 200 mm f 2,8 OS 25%
• Sigma 18 – 50 mm 2,8 OS 10%

Prosenttallene sier noe om hvor stor del av bildene som er tatt med de ulike objektivene.

Som støtte når jeg fotograferer fra bil bruker jeg beanbags med påmonterte gimballheads. Gimballhodene brukes og når jeg fotograferer med vanlig stativ. Kombinasjonen av beanbags og gimballhodene gir en solid og fleksibel støtte for kameraene. Eneste ulempen er det at jeg alltid tar dem bort fra vinduet når vi kjører, dette for at vinduene raskt skal kunne lukkes dersom en møtende bil virvler opp støv. Men det betyr samtidig at jeg bruker noen få sekunder på å plassere dem på vinduskarmen når jeg skal fotografere.

Alle kameraene har doble spor for minnekort. På det ene minnekortet lagrer jeg bildene i RAW format og på det andre JPEG. Hver kveld blir bildene lastet over på et par eksterne harddisker som oppbevares i støt og støv ”sikre” bokser. Den ene harddisken bærer jeg alltid med meg, mens den andre lagres på et sikkert sted underveis.

Videre bringer jeg med meg et lite hav av større og mindre duppedingser som har blitt en nødvendighet etter hvert. Det var da ikke sånn da jeg fortsatt fotograferte med vanlig film? Da jeg var 14 dager i Alaska i 1992 tok jeg totalt 1700 bilder i løpet av hele turen. 20 år senere og noen kilo ekstra med duppedingser i fotobagen tok jeg 2200 bilder i løpet av to dager i Kruger National Park. Mens en fotograferer oppleves det som et gode å ta bilde på bilde uten å måtte tenke på filmkostnader, men når en i ettertid skal gå gjennom bildene og velge ut de beste av de beste ser en medaljens bakside med alle minnekortene som er fylt opp.

For meg er dette et sabbatsår fra vanlig jobb der jeg kan få drive på med foto på fulltid og vel så det et helt år. Sånn sett er ikke det jeg har skrevet her en rettesnor for deg som skal noen dager på safari og bare vil ha med noen minner derifra som du kan dele med venner og kjente. De fleste kompakt- og speilreflekskamera produserer mer enn nok gode bilder til å forevige minner fra turen. Et kompaktkamera har sine begrensinger når det gjelder zoom, så jeg vil nok anbefale speilrefleks framfor kompakt og da gjerne med en zoom som går opp til 300mm. Optisk bildestabilisator som er med på å hindre uskarpe bilder er og en fantastisk fin finesse som det er lurt å ha innebygget i objektivet eller kameraet. Det finnes flere greie amatørobjektiver med brennvidde 70 – 300mm og bildestabilisator. Omtrent 65% av alle safaribildene mine er tatt med to objektiver som sammen dekker denne brennvidden.

Hvis du har sett en løve i øynene så har du tapt din sjel til Afrika

Siste brikke har falt på plass - og det er mindre enn en måned igjen til avreise

Mandag kveld sist uke kom en kjekk familie på fire - mor, far og to barn, på visning for å se om de ville leie huset vårt. Vi har tidligere hatt forespørsler fra forskjellige mennesker som vi ikke hadde så lyst til å leie ut til, så når disse fire menneskene sto utenfor inngangsdøren og strålte av vennlighet og varme, ble vi veldig glade.
Etter en tur rundt i huset og en lang prat rundt stuebordet dro de hjem igjen og Geir Olaf og jeg satt igjen med et godt inntrykk og en klar tanke om at dette var de vi hadde lyst at skulle bo i vårt hus og våre ting i ett år. Onsdag midt på dagen var alt i boks, og kontrakten var underskrevet. Gjett om vi er glade og takknemlige!

Vi reiser fra Norge tidlig, tidlig onsdag den 17. juli og har derfor bestemt oss for at reisen begynner allerede dagen før - vi sjekker inn på flyplasshotellet og definerer reisen som begynt.

Når vi ankommer Johannesburg, eller Joburg som byen også kalles, sent onsdag kveld bor vi på et av flyplasshotellene der, og neste morgen henter vi ut en leiebil og starter på den lange kjøreturen sørvestover til Stellenbosch.

Det er 1400 km mellom Joburg og Stellenbosch, så vi stopper i Colesberg for en overnatting på Colesberg Lodge.

Da har vi kjørt omrent halve distansen på veldig gode veier og er kommet inn i et område med semi-ørken. Her vokser det kaktus langs veiene og vi kan se porter eller kanskje mer portaler som fører inn til milelange snorrette veier som igjen fører til kjempestore farmer som stort sett eies av boere (hvite sør-afrikanere av nederlandsk opprinnelse)

Vi gleder oss veldig til å komme til Stellenbosch av flere grunner; Ingeborg gleder seg til å se igjen byen hun bodde i gjennom 6 gode måneder i 2003, og Geir Olaf får møtt den nye bilen vår med god plass til bena hans - en Nissan X-Trail;) Det er den vi skal kjøre rundt i, i ett år fra nå.

Men tilbake til her og nå:
På torsdag skal vi til Stavanger for å møte Marta og Ørjan som har bodd i Stellenbosch det siste året. Det blir fint å høre hvordan de har hatt det, og så setter det sikker igang noen prosesser i hodene våre også. Vi skal faktisk snart reise herfra og være vekke i ett helt år!

Akkurat nå er vi inne i en slags kaosperiode. Alt det formelle er i orden, men huset står på hodet - vi pakker vekk ting, vi vasker, vi kaster, vi gir til Fretex, vi flytter. Du store min for et rot - men det blir bedre om ikke så lenge. Det er vi sikre på!

Dere hører fra oss:)

Brikkene faller på plass

I Sør-Afrika blir alle som lander på en eller annen flyplass, går i land i en av havnene eller krysser en landegrense, ønsket velkommen med et fint stempel og underskrift i passet og tre måneder opphold i landet. Hvis du vil være litt lengre, må du søke Home Affairs  (omtrent det samme som det Norske UDI og NAV) om å få være der i tre måneder til, altså seks måneder tilsammen - men da er det slutt.

Dette innebærer mye papirarbeid og personlig oppmøte i flere runder, noe som kanskje kan føles litt vel omfattende.

Derfor har vi søkt om ett års visum; noe som innebærer å få lov til å være i dette vakre landet i ett år i strekk, uten noen besøk hos Home Affairs eller å måtte dra ut av landet for å få de tre månedene til å "starte på nytt".

Vi studerte hjemmesiden til den Sør-Afrikanske ambassanden i Oslo nøye, og fant listen over hvilke papirer vi måtte skaffe til veie før vi kunne søke visum, og brukte opp mot to måneder på å sanke sammen alle papirene de ba om:
Vi reiste til byen og tok passfoto i svart/hvitt, det ble søkt om og innvilget en politiattest, vi fikk legeattest, vi måtte sørge for at reiseforsikringen var i orden for et helt år (den vanlige gjelder bare 6 uker), det ble tatt røntgenbilder som beviste at vi ikke har tuberkulose, vi måtte få en stemplet og underskrevet utskrift fra banken som sa noe om hvor mange penger vi hadde på konto, slik at vi kunne bevise at vi ikke hadde noe problem med å forsørge oss selv i ett år, vi måtte også oppgi hvem vi kom til å være i kontakt med mens vi var i landet og hvilket forhold vi hadde til disse menneskene og ikke minst, en tur-retur flybillett. Alt dette ble pent plassert i en boblekovolutt og sendt rekommandert til Oslo sammen med passene våre.
Vi trodde virkelig at alt var på plass og i orden.

Derfor ble vel skuffelsen desto større når det kom en telefon fra ambassaden, hvor de måtte beklage at de ikke kunne innvilge søknadene våre om visum fordi; "det er ingen som reiser på ferie et helt år..." Da ble det store spørsmålet: Ok - men hva skal vi gjøre da? Damen i telefonen fra ambassaden siterte fra begynnelsen på dagens blogg, og sluttet etter første avsnitt.

Dermed var en ny prosess i gang: Vi måtte til byen en gang til for å ta passbilder, denne gangen i farger, vi måtte få en bekreftelse fra arbeidgiver om at vi hadde fått ett års permisjon og skulle komme tilbake til jobbene våre, vi måtte gå på jakt etter frivillige organisasjoner som ville ha oss gamingene til å jobbe frivillig - det er mye å velge i, så la meg ta et helt tilfeldig eksempel: Mate løver og bo på 12-manns rom og dele bad med hele gangen i 4 uker, jobbe 12 timer 6 dager i uken og betale 30.000 kroner for oppholdet.
Tja, dette hadde vi vel strengt tatt blitt bittelitt for gamle til - men vårt kjære Field Band Foundation ville ta imot en gammel utveksling med mann for ett års tid:) Dermed fikk vi det etterlengtede invitasjonsbrevet med brevhode, underskrift og stempel, og kunne sende det andre rekommanderte brevet til Oslo og den Sør-Afrikanske Ambassaden:)

16. mai 2013 var en dag for fest og ballonger - da kom visumene våre i to små rekommanderte konvolutter fra den Sør-Afrikanske Ambassaden i Oslo:) Det tok litt lengre tid enn vi tenkte, men nå er drømmen ett steg nærmere virkelighet!

Når visumet er på plass, er det mange ting som kan ordnes - som for eksempel å skaffe seg en bil. Se på denne fine - den har vi kjøpt av noen kjekke Stavangerfolk som har bodd i Stellenbosch dette året. De skal hjem igjen nå, og da skal vi kjøre denne Nissan X-Trail 2008 modell diesel hele neste skoleår:)

Og ikke nok med det, men vi har fått leid en leilighet fra 1. november også. Hvis du ser på kartet nederst i bloggen kan du finne Strand - like til høyre for Cape Town. I utkanten (på vestsiden) av denne lille byen ligger denne perlen av en blokkleilighet i 6. etasje. Balkong på begge sider av leiligheten og 3 soverom. Her skal vi bo i 6 måneder - sjekk den utsikten!

Som dere ser, har vi mye å glede oss til! Vi ser fram til et annerledesår i et annerledesland:)

I Sør-Afrika har de høye gjerder rundt nasjonalparkene med de farlige dyrene!

I Norge kan folk og ville dyr vandre fritt der de måtte ønske bare avbrutt av et og annet gjerde satt opp av en grunneier. En sjelden gang er folk i tettbygde strøk så heldige at de får se en ulv, bjørn, jerv eller gaupe rett ved der de bor. Vi må over 100 år tilbake i tid for å finne en episode der en person på fastlands-Norge ble drept av et av de fire store rovdyrene vi har. Den 12 år gamle gutten ble for øvrig bare skadet av hendelsen som skjedde i nærheten av Flå i Hallingdal og han døde tre dager senere av skadene. Med dagens legevitenskap ville det hele neppe fått dødelig utfall.

Jeg har gått alene i Alaska, vært ved Brooks Falls som kanskje har verdens tetteste bestand av grizzlybjørn. Det var hogget ut en leirplass i skogen der jeg kunne slå opp teltet men det var ingen fysiske stengsler mellom teltene og omgivelsene rundt. Bjørnene kunne fritt vandre inn i campen og vi måtte sørge for at alt som kunne friste dem ble oppbevart høyt over bakken.

I Tanzania har jeg vært i to ulike nasjonalparker. Heller ikke her var det noen fysiske stengsler som holdt dyrene innenfor et område eller borte fra teltleirene jeg bodde i. Nattestid beitet flodhestene rett utenfor teltet og den ene natten hadde en flokk med elefanter romstert innenfor leirområdet.

Med mange gode turminner fra inn- og utland har hjernen min fått mange utfordringer i møte med villtlivet i Sør-Afrika. Der vil alle nasjonalparker og ”private game reserves” som inneholder potensielt farlige pattedyr være omkranset av høye elektriske gjerder og utenfor disse gjerdene vil en ikke støte på elefanter, løver, neshorn eller bøfler. Det finnes nok noen leoparder utenfor disse områdene, men det hører til sjeldenhetene at folk får sett den.

Jeg kan godt huske første gang jeg kjørte inn i en nasjonalpark i Sør-Afrika. Før vi kom til inngangen til parken så vi et høyt gjerde som gikk langs etter veien og så kom vi til en ansamling med mennesker som stirret gjennom gjerdet og inn i nasjonalparken. Det viste seg at de nettopp hadde observert en leopard vandrende på noen klipper. Vi så ikke noe til den og kom fram til inngangen. Der ble vi møtt av vakter og det var strømførende ferister som skulle hindre dyr å ta seg ut av området. Ved mørkets frambrudd ble inngangspartiet stengt av store porter. Innenfor nasjonalparken var all ferdsel til fots forbudt og en ville få høye bøter dersom en gikk ut av bilen på andre steder enn der de hadde anlagt rasteplasser. 

I starten var mine tanker en miks av følelsen av å være i et forstørret område av løveparken i Danmark og forventninger til hva vi ville få se. Denne løveparkfølelsen var en skikkelig nedtur og jeg får et snev av det den dag i dag når jeg kjører inn i en nasjonalpark. Men det gir seg raskt for områdene innenfor gjerdene er enorme. Kruger National park er større enn Israel i utstrekning så her er det mer enn nok plass til 100 000 impala og 2000 løver.

Det hører med til sjeldenhetene at folk blir drept av ville pattedyr i Sør Afrika. En viktig grunn til dette er nettopp det at de potensielt farlige dyrene er i områder som er adskilt fra omverdenen med høye gjerder. Det siste året har det vært 3-4 episoder i Kruger der elefanter har gått til angrep på biler, men ingen av episodene har hatt dødelig utfall. Det forekommer at illegale flykninger prøver å ta seg inn i Sør Afrika gjennom Kruger og ved flere anledninger har de blitt angrepet og drept av løver. Men for ordinære turister utgjør ikke løvene noen stor trussel så lenge som en følger de reglene som gjelder for ferdsel i Kruger.

Om tre måneder er vi tilbake i Kruger national park. To hele måneder skal vi tilbringe der og jeg er så privilegert som kan få drive med foto fra morgen til kveld. Da er det ikke løveparkfølelsen eller redsel for elefanter, løver eller slanger som preger meg, men en forventning om at nye spennende opplevelser venter meg hver dag og bak hver sving.