Romantikk ved hjemmets lune rede

En helt vanlig dag i Kruger National Park

Små søte apekatter tar morgenstellet

Bøffel

Bøffel

Elefanter

Elefant

Ekorn

Impala - en av veldig mange slike antiloper

Impala

Nyala hann

Nyala hunn

Nyala hunn

Nyala hann

Zebra

Vær og vind – nord og sør – øst og vest

I løpet av de siste fire ukene har vi vært innom alle ni provinsene i Sør-Afrika! Det er en god del kilometer som har blitt tilbakelagt med vår etterhvert så gode venn X-Trail. Vi har vært utrolig heldige med været uansett hvor vi har vært, og vi har hatt kun en ettermiddag med skikkelig drittvær og masse masse regn – det var de siste timene på motorveien mot Stellenbosch dag nummer to.

Ellers har det vært slik at uværet har kommet til de stedene vi har forlatt... Pussig. Da vi hadde kjørt fra Durban sørover mot Hermanus, meldte de snø(!) på fjelltoppene, og det var bare noen dager etter at vi hadde hatt 28 grader og strålende sol mens vi satt på svabergene og så hvalen gjøre krumspring i sjøen. Akkurat nå er det skikkelig grisevær i Cape Town området, og i Springbok er det kaldt og guffent. Kanskje ikke så rart, for det er jo midt på vinteren, men for to dager siden kjørte vi rundt i den nordlige delen av Kruger National Park i 38 grader og strålende sol! I skrivende stund er vi på «villmarksferie» på et sted som heter Africa Silk Farm ikke så langt fra Skukuza, og som navnet sier produserer de og vever silke her. Vi bor i såkalte luxury suiter, og nyter en fridag før det braker løs i Kruger National Park hvor vi skal bo og leve i 2 måneder. Her på silkefarmen er det hverken telefon eller internettdekning, så vi får krysse fingre for at vi kommer på nett i parken om ikke så lenge, slik at du får lese litt om hvordan vi har det.

Men nok om været...

Vi har møtt mange mennesker og sett mange forskjellige steder i løpet av disse ukene, og det er tydelig at her nord i landet er nok folk generelt en del fattigere enn de er i sør. Men likevel gnistrer det av glede i øynene deres når de sier: Hello, how are you? Og etter at vi har svart at vi her det fint og spør dem det samme spørsmålet så svarer de: I'm great! Og så smiler de verdens mest åpne og flotte smil. Dette er folk som sannsynligvis ikke har så mye mer enn nåla i veggen. Det er da du skjønner hvorfor det er billig (for oss nordmenn) å ha bilen på verksted, at det ikke koster all verden å handle i butikken, at overnattingene ikke velter budsjettet, og at det er billig å spise på restaurant. Lønningene er veldig lave for de som er så heldige å ha en jobb, og veldig mange har ingen jobb å gå til. Men det er også da du skjønner hvorfor det er viktig å gi tips/driks. Vi tipser alltid når vi fyller diesel på bilen for eksempel – ja, for her er det sånn at når du kommer kjørende inn på bensinstasjonen så står det en mann eller dame som er klar til å høre med deg hvor mye du vil fylle for. Vi sier alltid full tank, vær så snill – og da løper dieselfyllemannen eller damen rundt og fyller full tank. Mens pumpa går så kommer de tilbake og lurer på om det står greit til med vann og olje, og om trykket i dekkene er ok. Hvis alt dette er i orden, begynner de å vaske frontruta, og tar gjerne bakruta i samme slengen også. Ganske annerledes enn hjemme, ikke sant?

Naturen her i nord er aldeles fantastisk, og det er ikke for ingenting at det er sted ikke så langt herfra som heter «Gods Window». Da vi var inne i Krugerparken ved Punda Maria kunne vi kjøre nesten helt til grensen mot Mosambique og Zimbabwe, og det var som å kjøre gjennom en velregissert film! Høye irrgrønne trær, rød jord med tuer av grønne vekster hvor forskjellige nydelige antiloper hoppet grasiøst rundt og roet seg ned og spiste litt, mens en gribb satt i toppen av et tre og sov med hodet under vingen. De små apekattene spratt rundt og lekte med hverandre, noen satt stille og renset hverandres pels mens andre igjen gomlet på et strå eller to. Magisk! Du finner ikke de store mengdene med ville dyr nord i parken, men vi anbefaler likevel å ta turen – det er en opplevelse av de sjeldne.

Noen veier er fortsatt stengt i parken etter en stor flom i januar i år, da steg vannet nærmere 20 meter over normalen, noe folk vi snakker med sier er ganske vanlig ca hvert tiende år.

Men alle campene vi skal bo på er i den skjønneste orden, så vi gleder oss til å ta fatt på en periode som alle vi snakker med måper av, og blir litt misunnelige – men aller mest unner de det oss:)

Følg med – bildeblogg kommer garantert!

En dag i Namaqua National Park under vårblomstringen

Ord blir overflødige - klikk på bildene for å se dem i et større format:) 

Vi har det bra!

En dag i Hermanus

Du kan klikke på bildene for å se dem i større format - enjoy:)

Morgenstemning i Hermanus

Speider etter hval

Dassier ved havet 1

Dassier ved havet 2 

Dassier ved havet 3 

Palmesus og bølgeskvulp

Ut mot havet

Kontraster 1

Kontraster 2 

Kontraster 3

Stille vann

Kveldsstemning ved havet

Dassier i solnedgang

Gatelangs i Sør-Afrika

Etter over 2 uker i vårt nye hjemland har vi testet en leiebil og vår «nye» Nissan X-Trail i ca 5500 km på forskjellige veier. Konklusjon: Det funker fint!

Det vi observerer og opplever langs veien er så mangt. La meg ta noen eksempler:

Lange strekk med bein vei så langt øye rekker. Halvørken med kaktus i veikanten. Døde dyr både på veien og i grøftekanten, aller mest hunder og katter. Noen ganger ligger det politi med radar i grøftekanten også... Mengden av smæsja innsekter på ruta som varierer med temperaturen ute. For dere som følger bloggen, kan det informeres om at det var 0 insekter på ruta i Kokstadområdet:) Frodige grøftekanter som ligner mer på et blomsterbed enn en motorvei. Veiskulderen er veldig brei, og det er plass til en trailer og vel så det mange plasser. Det er fint, for det er mange av disse trailerne som ikke klarer motbakkene så godt. Det går gjerne i 20 – 30 km/t, og da blir vi glade når de legger seg ut på veiskulderen slik at vi kan kjøre forbi. Da blinker den som kjører forbi med nødblinken et par ganger for å si «tusen takk for at du slapp meg forbi», og den forbikjørte blunker et par ganger med frontlysene for å si «helt i orden». Er det ikke en koselig måte å gjøre det på? I Eastern Cape har de laget mange fartshumper for å «roe ned trafikken» som det står på skiltene (som gjerne kommer bare 2 meter før humpen) og de humpene er høye, det skal jeg love deg, så første gang vi kjørte over en sånn en var det vel litt forskjellige uttrykk som sang veggimellom inne i bilen.

Etter såpass mange kilometer fikk bilen vår komme på verksted i Hermanus – der fikk den full service, nye bremser og en real vask både utenpå og inni. Så kan du jo bare gjette hva prisen var? Jo to tusen syvhundre norske kroner. Vi smiler!

Trafikkulturen har forandret seg veldig mye siden Ingeborg bodde her i 2002-03. Først og fremst er det blitt utrolig mye flere trafikkontroller, både teknisk og fart. Det siste fikk vi erfare i dag... Politidamen stod på en lang og fin strekning, og jeg sa; ikke vær redd Geir Olaf, jeg holder fartsgrensen – ligger under 120 altså. Men tror du ikke vi ble vinket inn til politibilen. Den uniformerte politikvinnen kom mot bilvinduet mitt og jeg åpnet det og sa god dag og hvordan går det, som man gjerne gjør i dette landet. I samme slengen lurte jeg på om noe var galt, siden vi ble stoppet. Damen sa at her var det 100-sone og hun hadde tatt meg med radaren i 118 km/t., og jeg var hjertelig velkommen til å være med å se i radaren at det hun sa stemte... Jeg var vel ikke i tvil et sekund om at det hun sa var riktig, for jeg hadde jo trodd at jeg var i en 120 sone, men jeg ble med likevel. Jeg spurte ydmykt om hvor stor boten kom til å bli og hvor jeg eventuelt kunne betale den. Hun sa at; «det må jeg sjekke – husker ikke helt». «Kan jeg få se førerkortet, vær så snill?» Jeg fant fram det norske førerkortet mitt og ga det til henne. Så begynte hun å skrive ut boten, og jeg stod ved siden av og var veldig spak. Geir Olaf kom ut av bilen og vi snakket litt norsk sammen om hvorfor vi hadde blitt stoppet og om at jeg hadde fått beskjed om å betale boten på politistasjonen i Springbok eller på Rådhuset og at hun ikke helt visste hvor stor boten kom til å bli enda. Hun lurte på hva som var fornavn og etternavn av alle de greiene som stod på det norske førerkortet mitt, og jeg forklarte så godt jeg kunne og unnskyldte den rare bokstaven «ø» med at det var noe særnorskt «fra der vi kommer fra – i Norge, veldig langt nord i Europa..» Hun spurte også om adressen vår, og jeg sa som sant var at akkurat nå har vi ingen fast adresse fordi vi er på en roadtrip rundt i hele Sør-Afrika, men at vi skulle bo på Springbok Apartments fra i dag og fram til søndag. «Åååååå?» – sa hun litt oppgitt, og rev boten i to. «Nei, da får jeg vel heller la dere gå for denne gang...» Du vet, jeg følte meg nærmest som en av geitekillingene i eventyret om de tre bukkene Bruse:)

Hvorfor hun rev boten og «vi fikk gå for denne gang», vet jeg ikke, men det er mye i dette landet som man ikke forstår ved første forsøk:)