Brikkene faller på plass

I Sør-Afrika blir alle som lander på en eller annen flyplass, går i land i en av havnene eller krysser en landegrense, ønsket velkommen med et fint stempel og underskrift i passet og tre måneder opphold i landet. Hvis du vil være litt lengre, må du søke Home Affairs  (omtrent det samme som det Norske UDI og NAV) om å få være der i tre måneder til, altså seks måneder tilsammen - men da er det slutt.

Dette innebærer mye papirarbeid og personlig oppmøte i flere runder, noe som kanskje kan føles litt vel omfattende.

Derfor har vi søkt om ett års visum; noe som innebærer å få lov til å være i dette vakre landet i ett år i strekk, uten noen besøk hos Home Affairs eller å måtte dra ut av landet for å få de tre månedene til å "starte på nytt".

Vi studerte hjemmesiden til den Sør-Afrikanske ambassanden i Oslo nøye, og fant listen over hvilke papirer vi måtte skaffe til veie før vi kunne søke visum, og brukte opp mot to måneder på å sanke sammen alle papirene de ba om:
Vi reiste til byen og tok passfoto i svart/hvitt, det ble søkt om og innvilget en politiattest, vi fikk legeattest, vi måtte sørge for at reiseforsikringen var i orden for et helt år (den vanlige gjelder bare 6 uker), det ble tatt røntgenbilder som beviste at vi ikke har tuberkulose, vi måtte få en stemplet og underskrevet utskrift fra banken som sa noe om hvor mange penger vi hadde på konto, slik at vi kunne bevise at vi ikke hadde noe problem med å forsørge oss selv i ett år, vi måtte også oppgi hvem vi kom til å være i kontakt med mens vi var i landet og hvilket forhold vi hadde til disse menneskene og ikke minst, en tur-retur flybillett. Alt dette ble pent plassert i en boblekovolutt og sendt rekommandert til Oslo sammen med passene våre.
Vi trodde virkelig at alt var på plass og i orden.

Derfor ble vel skuffelsen desto større når det kom en telefon fra ambassaden, hvor de måtte beklage at de ikke kunne innvilge søknadene våre om visum fordi; "det er ingen som reiser på ferie et helt år..." Da ble det store spørsmålet: Ok - men hva skal vi gjøre da? Damen i telefonen fra ambassaden siterte fra begynnelsen på dagens blogg, og sluttet etter første avsnitt.

Dermed var en ny prosess i gang: Vi måtte til byen en gang til for å ta passbilder, denne gangen i farger, vi måtte få en bekreftelse fra arbeidgiver om at vi hadde fått ett års permisjon og skulle komme tilbake til jobbene våre, vi måtte gå på jakt etter frivillige organisasjoner som ville ha oss gamingene til å jobbe frivillig - det er mye å velge i, så la meg ta et helt tilfeldig eksempel: Mate løver og bo på 12-manns rom og dele bad med hele gangen i 4 uker, jobbe 12 timer 6 dager i uken og betale 30.000 kroner for oppholdet.
Tja, dette hadde vi vel strengt tatt blitt bittelitt for gamle til - men vårt kjære Field Band Foundation ville ta imot en gammel utveksling med mann for ett års tid:) Dermed fikk vi det etterlengtede invitasjonsbrevet med brevhode, underskrift og stempel, og kunne sende det andre rekommanderte brevet til Oslo og den Sør-Afrikanske Ambassaden:)

16. mai 2013 var en dag for fest og ballonger - da kom visumene våre i to små rekommanderte konvolutter fra den Sør-Afrikanske Ambassaden i Oslo:) Det tok litt lengre tid enn vi tenkte, men nå er drømmen ett steg nærmere virkelighet!

Når visumet er på plass, er det mange ting som kan ordnes - som for eksempel å skaffe seg en bil. Se på denne fine - den har vi kjøpt av noen kjekke Stavangerfolk som har bodd i Stellenbosch dette året. De skal hjem igjen nå, og da skal vi kjøre denne Nissan X-Trail 2008 modell diesel hele neste skoleår:)

Og ikke nok med det, men vi har fått leid en leilighet fra 1. november også. Hvis du ser på kartet nederst i bloggen kan du finne Strand - like til høyre for Cape Town. I utkanten (på vestsiden) av denne lille byen ligger denne perlen av en blokkleilighet i 6. etasje. Balkong på begge sider av leiligheten og 3 soverom. Her skal vi bo i 6 måneder - sjekk den utsikten!

Som dere ser, har vi mye å glede oss til! Vi ser fram til et annerledesår i et annerledesland:)

I Sør-Afrika har de høye gjerder rundt nasjonalparkene med de farlige dyrene!

I Norge kan folk og ville dyr vandre fritt der de måtte ønske bare avbrutt av et og annet gjerde satt opp av en grunneier. En sjelden gang er folk i tettbygde strøk så heldige at de får se en ulv, bjørn, jerv eller gaupe rett ved der de bor. Vi må over 100 år tilbake i tid for å finne en episode der en person på fastlands-Norge ble drept av et av de fire store rovdyrene vi har. Den 12 år gamle gutten ble for øvrig bare skadet av hendelsen som skjedde i nærheten av Flå i Hallingdal og han døde tre dager senere av skadene. Med dagens legevitenskap ville det hele neppe fått dødelig utfall.

Jeg har gått alene i Alaska, vært ved Brooks Falls som kanskje har verdens tetteste bestand av grizzlybjørn. Det var hogget ut en leirplass i skogen der jeg kunne slå opp teltet men det var ingen fysiske stengsler mellom teltene og omgivelsene rundt. Bjørnene kunne fritt vandre inn i campen og vi måtte sørge for at alt som kunne friste dem ble oppbevart høyt over bakken.

I Tanzania har jeg vært i to ulike nasjonalparker. Heller ikke her var det noen fysiske stengsler som holdt dyrene innenfor et område eller borte fra teltleirene jeg bodde i. Nattestid beitet flodhestene rett utenfor teltet og den ene natten hadde en flokk med elefanter romstert innenfor leirområdet.

Med mange gode turminner fra inn- og utland har hjernen min fått mange utfordringer i møte med villtlivet i Sør-Afrika. Der vil alle nasjonalparker og ”private game reserves” som inneholder potensielt farlige pattedyr være omkranset av høye elektriske gjerder og utenfor disse gjerdene vil en ikke støte på elefanter, løver, neshorn eller bøfler. Det finnes nok noen leoparder utenfor disse områdene, men det hører til sjeldenhetene at folk får sett den.

Jeg kan godt huske første gang jeg kjørte inn i en nasjonalpark i Sør-Afrika. Før vi kom til inngangen til parken så vi et høyt gjerde som gikk langs etter veien og så kom vi til en ansamling med mennesker som stirret gjennom gjerdet og inn i nasjonalparken. Det viste seg at de nettopp hadde observert en leopard vandrende på noen klipper. Vi så ikke noe til den og kom fram til inngangen. Der ble vi møtt av vakter og det var strømførende ferister som skulle hindre dyr å ta seg ut av området. Ved mørkets frambrudd ble inngangspartiet stengt av store porter. Innenfor nasjonalparken var all ferdsel til fots forbudt og en ville få høye bøter dersom en gikk ut av bilen på andre steder enn der de hadde anlagt rasteplasser. 

I starten var mine tanker en miks av følelsen av å være i et forstørret område av løveparken i Danmark og forventninger til hva vi ville få se. Denne løveparkfølelsen var en skikkelig nedtur og jeg får et snev av det den dag i dag når jeg kjører inn i en nasjonalpark. Men det gir seg raskt for områdene innenfor gjerdene er enorme. Kruger National park er større enn Israel i utstrekning så her er det mer enn nok plass til 100 000 impala og 2000 løver.

Det hører med til sjeldenhetene at folk blir drept av ville pattedyr i Sør Afrika. En viktig grunn til dette er nettopp det at de potensielt farlige dyrene er i områder som er adskilt fra omverdenen med høye gjerder. Det siste året har det vært 3-4 episoder i Kruger der elefanter har gått til angrep på biler, men ingen av episodene har hatt dødelig utfall. Det forekommer at illegale flykninger prøver å ta seg inn i Sør Afrika gjennom Kruger og ved flere anledninger har de blitt angrepet og drept av løver. Men for ordinære turister utgjør ikke løvene noen stor trussel så lenge som en følger de reglene som gjelder for ferdsel i Kruger.

Om tre måneder er vi tilbake i Kruger national park. To hele måneder skal vi tilbringe der og jeg er så privilegert som kan få drive med foto fra morgen til kveld. Da er det ikke løveparkfølelsen eller redsel for elefanter, løver eller slanger som preger meg, men en forventning om at nye spennende opplevelser venter meg hver dag og bak hver sving.

Vår, vasking, visning og visum

Dagene blir stadig lengre og vi har hatt utrolig flott vær i det siste; sol fra skyfri himmel og stort sett vindstille - det er deilig! Ingen av oss synes at lukten av dyremøkk (eller lort som det heter her i distriktet) som spres utover jordene i nærheten er sjarmerende, men det er et utvilsomt et tegn på at våren er på vei. Geir Olaf har ryddet i hagen og nå er det øyeblikk helt snøfritt - hjelpe meg, det er jo midt i april. Global oppvarming gjelder tydeligvis ikke her. Neste vår (fra august av i Sør-Afrika) blir nok litt hyggeligere, med varmere vær og mildere klima. Det skal også bli utrolig deilig!

Vi vasker og rydder og rydder og vasker, for på tirsdag kommer det en megler på befaring og skal lage utleieannonse for huset vårt her på Ålgård. Vi krysser fingre og tær for at de finner noen skikkelig greie folk som har lyst til å bo her fra 15. juli i år til 1. juli neste år. Vi skal leie ut møblert, og siden det bare er for ett år er kanskje mulighetene for utleie begrenset. Men nå tror vi i alle fall at vi er tidlig ute, og håper og tror at det skal løse seg om ikke så lenge. Det vil nok bli en ekstra stressfaktor hvis vi ikke har skrevet kontrakt innen juni.

                                Alle mann må være på utkikk etter gode leieboere!

                                                        Foto: Geir Olaf Gjerden

Det er utrolig mye dill som står rundt om i huset som man ikke tenker over at er unødvendig å ha framme, men når man vet at det skal komme en fotograf for å ta bilder må vi skrelle ned. Og vi skreller og skreller - lagerrommene på loftet fylles opp litt etter litt, og vi ser fram til å låse av og la leieboere overta nøkkel og vaskebøtte!

Vi venter spent på å få visumsøknaden godkjent - håper det ordner seg om ikke så lenge.

Påsken 2013 - vi gleder oss!

Hei og velkommen til bloggen vår!

Denne bloggen lager vi for at du skal kunne følge oss i vårt ett år lange "hvileskjær" midt i livet - dette er nok noe mange drømmer om - vi gjør det!

Vi er Ingeborg og Geir Olaf - og vi har fått permisjon fra jobbene våre slik at vi kan følge drømmene våre og flytte til Sør-Afrika for ett år. Vi skal ha noen måneder med safari i starten og slutten av året, vi skal leve sakte og vi skal nyte livet!

Siden vi er lærere begge to, starter året vårt i juli/august 2013 og slutter i juni/juli 2014.


Ingeborg er slagverklærer hos Stavanger Kulturskole og Geir Olaf er lærer på Gjesdal Ungdomsskole og er en pasjonert og dyktig naturfotograf.

Geir Olaf sin hjemmeside

Hvis du klikker på linken over, kommer du til Geir Olaf sin hjemmeside. Der ligger det bilder fra tidligere turer både i Europa, Afrika, Amerika og Asia.


Flybillettene er kjøpt, og vi reiser fra Sola den 17. juli og regner med å lande i Johannesburg sent samme kveld.

Visumsøknader er fylt ut og sendt til den Sør-Afrikanske ambassaden i Oslo, med alt tilbehør og alle vedlegg. Skal du på en vanlig ferie i Sør-Afrika, trenger du ikke å søke om visum! Da er det så enkelt at du bare får et stempel i passet når du ankommer landet, og dermed har du fått 90 dager opphold.

Denne påsken er vi opptatt med å klargjøre huset for utleie - det er utrolig mange ting vi eier som vi strengt tatt hverken bruker eller trenger - og en aldri så liten opprydding har vel ingen vondt av?

Vi håper du vil følge oss!