Gatelangs i Sør-Afrika

Etter over 2 uker i vårt nye hjemland har vi testet en leiebil og vår «nye» Nissan X-Trail i ca 5500 km på forskjellige veier. Konklusjon: Det funker fint!

Det vi observerer og opplever langs veien er så mangt. La meg ta noen eksempler:

Lange strekk med bein vei så langt øye rekker. Halvørken med kaktus i veikanten. Døde dyr både på veien og i grøftekanten, aller mest hunder og katter. Noen ganger ligger det politi med radar i grøftekanten også... Mengden av smæsja innsekter på ruta som varierer med temperaturen ute. For dere som følger bloggen, kan det informeres om at det var 0 insekter på ruta i Kokstadområdet:) Frodige grøftekanter som ligner mer på et blomsterbed enn en motorvei. Veiskulderen er veldig brei, og det er plass til en trailer og vel så det mange plasser. Det er fint, for det er mange av disse trailerne som ikke klarer motbakkene så godt. Det går gjerne i 20 – 30 km/t, og da blir vi glade når de legger seg ut på veiskulderen slik at vi kan kjøre forbi. Da blinker den som kjører forbi med nødblinken et par ganger for å si «tusen takk for at du slapp meg forbi», og den forbikjørte blunker et par ganger med frontlysene for å si «helt i orden». Er det ikke en koselig måte å gjøre det på? I Eastern Cape har de laget mange fartshumper for å «roe ned trafikken» som det står på skiltene (som gjerne kommer bare 2 meter før humpen) og de humpene er høye, det skal jeg love deg, så første gang vi kjørte over en sånn en var det vel litt forskjellige uttrykk som sang veggimellom inne i bilen.

Etter såpass mange kilometer fikk bilen vår komme på verksted i Hermanus – der fikk den full service, nye bremser og en real vask både utenpå og inni. Så kan du jo bare gjette hva prisen var? Jo to tusen syvhundre norske kroner. Vi smiler!

Trafikkulturen har forandret seg veldig mye siden Ingeborg bodde her i 2002-03. Først og fremst er det blitt utrolig mye flere trafikkontroller, både teknisk og fart. Det siste fikk vi erfare i dag... Politidamen stod på en lang og fin strekning, og jeg sa; ikke vær redd Geir Olaf, jeg holder fartsgrensen – ligger under 120 altså. Men tror du ikke vi ble vinket inn til politibilen. Den uniformerte politikvinnen kom mot bilvinduet mitt og jeg åpnet det og sa god dag og hvordan går det, som man gjerne gjør i dette landet. I samme slengen lurte jeg på om noe var galt, siden vi ble stoppet. Damen sa at her var det 100-sone og hun hadde tatt meg med radaren i 118 km/t., og jeg var hjertelig velkommen til å være med å se i radaren at det hun sa stemte... Jeg var vel ikke i tvil et sekund om at det hun sa var riktig, for jeg hadde jo trodd at jeg var i en 120 sone, men jeg ble med likevel. Jeg spurte ydmykt om hvor stor boten kom til å bli og hvor jeg eventuelt kunne betale den. Hun sa at; «det må jeg sjekke – husker ikke helt». «Kan jeg få se førerkortet, vær så snill?» Jeg fant fram det norske førerkortet mitt og ga det til henne. Så begynte hun å skrive ut boten, og jeg stod ved siden av og var veldig spak. Geir Olaf kom ut av bilen og vi snakket litt norsk sammen om hvorfor vi hadde blitt stoppet og om at jeg hadde fått beskjed om å betale boten på politistasjonen i Springbok eller på Rådhuset og at hun ikke helt visste hvor stor boten kom til å bli enda. Hun lurte på hva som var fornavn og etternavn av alle de greiene som stod på det norske førerkortet mitt, og jeg forklarte så godt jeg kunne og unnskyldte den rare bokstaven «ø» med at det var noe særnorskt «fra der vi kommer fra – i Norge, veldig langt nord i Europa..» Hun spurte også om adressen vår, og jeg sa som sant var at akkurat nå har vi ingen fast adresse fordi vi er på en roadtrip rundt i hele Sør-Afrika, men at vi skulle bo på Springbok Apartments fra i dag og fram til søndag. «Åååååå?» – sa hun litt oppgitt, og rev boten i to. «Nei, da får jeg vel heller la dere gå for denne gang...» Du vet, jeg følte meg nærmest som en av geitekillingene i eventyret om de tre bukkene Bruse:)

Hvorfor hun rev boten og «vi fikk gå for denne gang», vet jeg ikke, men det er mye i dette landet som man ikke forstår ved første forsøk:)

Hermanus

Jeg våknet grytidlig i dag, lenge før vekkerklokken, og jeg måtte bare tusle gjennom leiligheten og gløtte på gardinene i soverommet som vendte mot havet. Selvfølgelig var det stupmørkt klokken ti over fem om morgenen, men jeg måtte bare sjekke likevel.

Jeg la meg atter i sengen prøvde å sove, men jeg kjente på en yr forventing til hva dagen måtte bringe, og jeg koste meg med denne følelsen, kanskje var det sånn da jeg var liten og ventet i spenning på julekvelden og da hemmelighetene bak de små og store presangene ville bli avslørt. Men for min del dreier det seg ikke om små og store presanger, men en kjempe som kan bli på inntil 40 tonn og 17 meter lang– knølhvalen.

Joda, vi så den i går, og da sammen med mange andre. Tanken på det som skjedde i går får meg til å smile varmt. Vi stod på et utsiktspunkt ut mot havet sammen med mange andre mennesker. For det meste snakket de fransk, tysk og nederlandsk. De to siste språkene går det an å forstå i større og mindre grad. Alle speidet i samme retning, og da havflaten ble brutt kom det et unisont ååååååååååååååååå fra alle som stod rundt meg, uavhengig av språk og hudfarge. Og så begynte det å klikke i mobiler, nettbrett, kompaktkamera og et og annet speilrefleks. Jeg registrerte med et lite smil at klikkingen først startet da den lille bevegelsen over havoverflaten hadde gitt seg. Like fullt hadde folkene med alle sine ulike avbildingsmuligheter fått sine personlige minner som vil fungere helt utmerket for dem. Den lille etterkrusningen på havoverflaten kom sikkert med på bildene til flere, og for dem vil dette fungere utmerket som en vekker av minnet da de mer eller mindre så halen til en knølhval på flere hundre meters avstand. Og dette er viktig, for de aller fleste fungerer bilder som en gjenopplevelse av en spesiell situasjon, mer enn at de er kunstverk eller fantastiske dokumentarer av en spesiell situasjon. Ta bilder som minner og påminnelser om hva som har skjedd deg, tross alt vil du aldri få igjen det 1/100 dels sekundet av ditt liv som du tok et bilde av, og sørg for å lagre disse minnene på forsvarlig vis i en digital verden der datamaskiner og harddisker har en tendens til å bli ødelagt en gang i blant.

Jeg klarte ikke helt å glemme dette ååååååååååååååååååååååå som så unisont forplantet seg gjennom folkemassen. Dette hadde jeg hørt før i en eller annen sammenheng, omsider dukket det opp for meg, og jeg smilte enda varmere der jeg lå i sengen og ventet på at det skulle bli dag. Sist jeg hørte denne lyden var da kollega Stian hadde med sin lille datter på jobb og tok henne med inn på personalrommet. Da var det den samme lyden i dem som satt rundt meg, jeg kan minnes at jeg klødde meg i hodet og lurte på hva denne lille bleiebrukende ungen hadde som ikke jeg hadde, for aldri har jeg vel hørt en sådan lyd når jeg entrer personalrommet. Nå har jeg fått svaret, men jeg undrer meg fortsatt over det hele, jenta har tydeligvis mye til felles med en 40 tonns tung hval….. Vel jeg ser ikke noen likhet og det kom ikke noe lyd ut av min munn i den ene eller andre situasjonen.

Hvalen viste seg i flere glimt, det knitret i kameraene og folk var begeistret. Folk rundt meg kunne fortelle at hvalen ville leke, at den likte å vise seg fram, at den var snill og nysgjerrig på oss som stod der ( noen hundre meter borte) Fantastisk, herlig…………. Og når folk hadde fått sagt sitt så bredte det seg en uendelig stillhet rundt meg, man kunne virkelig ta og føle på forventningene som var rundt meg. Tenk om de fikk et nytt glimt av den lekende, nysgjerrige, vennlige …………….. hvalen. Jeg lurer på hva silden nede i havet vil si om disse hvalene, det er tross alt på grunn av silden disse hvalene har trukket inn mot Hermanus – og det er ikke for å leke med silden……….. Det er rett og slett en gedigen matorgie vi er vitne til.

Jeg merket at jeg fikk mange nygjerrige blikk i mot storlinsen jeg hadde på kameraet mitt. Det var i en litt annen målestokk enn det alle de andre hadde å by på. Her jeg ligger og venter på dag og nye møter med hvalen dukker det opp en stygg plan i meg. I morgen vil jeg menge meg med folkene som speider mot etter hval noen hundre meter ute i havet, og jeg vil sørge for at de fleste har registert at jeg har en stor linse festet til kameraet, ikke noe tull her, jeg har til og med kamuflasjeantrekk på den, så vil jeg mens alle andre stirrer fulle av forventning ut over havet langt der borte, snike meg over til andre siden av utsiktspunktet som bare er noen få meter bak ryggen deres, så vil jeg stille inn kameraet slik at jeg kan ta mange, mange bilder etter hverandre, og når jeg skyter denne hurtige serien med bilder går det ikke akkurat lydløst for seg…. Begynner du å forstå hva jeg planlegger å gjøre? Vel, når alles oppmerksomhet er rettet i den andre retningen, så vil jeg med en litt småhysterisk stemme rope Ingeborg for deretter å begynne å fyre av bilder rett nedenfor meg i det tomme havet og når de andre andpustent når bort til meg vil jeg bare si YES og slutte å fotografere. Deretter regner jeg med at alle de andre vil stirre forventningsfullt rett ned i havet for å se om de kan se det samme som den høye mannen med den store linsen fotograferte, Og hvis noen henvender seg til meg, så vil jeg så troskyldig som mulig si på norsk at jeg ikke forstår hva de sier. Ja, jeg vet det ikke er snilt, men jeg fikk en intens lyst til å teste det hele ut

Når jeg skriver dette er det kveld igjen. Om jeg gjorde det? Det vil jeg ikke svare på akkurat nå, kanskje senere, jeg vil heller ikke vise noen bilder av hval uten at jeg er skikkelig fornøyd med dem selv. Om jeg har noen bilder som jeg vil vise? Det får vi komme tilbake til senere.

Men en ting er sikkert enten man har det ene eller andre ambisjonsnivået når det gjelder foto. Hermanus er en fantastisk plass i hvalsesongen. Det å kunne gå og sitte langs klippene ut mot havet, speide ut mot havet og se om det er noe hval i sikte, kjenne på varmen, høre bølgene, ha all verdens med tid, glede deg over de gangene du ser hvalen og hvis du er riktig heldig så kan du få se hvalen på så kort avstand at de fleste kameraene vil gi deg synlige og gode minner for livet

Hvalspotting er en aktivitet som kan anbefales og jeg er full av forventning til hva de neste dagene vil bringe

Bilder fra Addo Elephant Park

Hei folkens, her er vi igjen med en liten bildeblogg fra dagene i Addo. Bildene er tatt med Nikon D600 og Nikon 500mm f4 VR. Du kan klikke på bildene for å se dem i større format.

En Black Backed Jackal stilte seg fint opp mellom bena på elefanten

Deilige dager i Durban

Nå er vi i Durban midtvinters og dagene viser seg fra sin bedre side med temperaturer fra 19 – 27 og alt fra overskyet til knallblå himmel - bortsett fra en bitteliten regnskur i formiddag. Vi bor på en liten og sjarmerende b&b (bed and breakfast) i Portland drive i en av de nordlige bydelene av Durban som heter Umhlanga. Området her er veldig trygt, så her kan man ta bena fatt og gå turer hvor som helst i nabolaget. Her har Jessica og Eric drevet Jessicas B&B i mange, mange år og ser ut til å trives med det. Han har tidligere vært krokodillejeger og bilmekaniker men de er begge pensjonister nå. De har en hushjelp som kommer hver morgen for å vaske og holde alle rommene i orden, samt at de har en gartner som kommer to dager i uken for å holde hagen fin og flott.

Vi har startet på det gode liv og begynner dagene med en lang og lat frokost før vi tar de nye joggeskoene fatt og går/jogger en lang tur fra der vi bor, ned til stranda, langs strandpromenaden – gjerne fram og tilbake, og opp igjen. I går ble det ca 10 km x 2.

Vi har også oppdaget det lokale kjøpesenteret "Gateway" - å du og du så mange ting de har der! Og tror du jammen ikke det er salg også..:) Vi har kjøpt nye joggesko, sånn punktering på boks eller hva nå det heter - altså en sprayboks med skum og luft som du bare kobler på ventilen i dekket og spruter inn greiene etter at du har punktert, og vips, så er dekket både fullt av luft og tett, og du kan kjøre videre uten å måtte skifte dekk. Og så har Geir Olaf fått Sør-Afrikansk mobiltelefon, og vi har kjøpt potetskreller og shorts. Da skulle vel alt være klart til både fint vær og et liv i villmarken? Dette er altså en del av forberedelsene til oppholdet i Kruger National Park fra den 17. august og et par måneder framover. Erfaringsmessig er både potetskreller, eggedeler og skarpe kniver mangelvare på hyttene i Krugerparken, så det må handles inn før den 17. Skulle tro vi var på vei til et kurs i matlaging... 

Ellers har vi brukt litt tid til å planlegge de neste ukene som ser slik ut: Mandag kjører vi fra Durban til Kokstad, en kort tur på ca 2 1/2 - 3 timer. Tirsdag drar vi fra Kokstad tidlig om morgenen og har en lang kjøreøkt til King Williams Town. Onsdag morgen setter vi kursen for Knysna, og på torsdag kommer vi fram til Hermanus hvor vi blir til mandag den 5. august. Der får vi besøk av kjentfolk som overnatter og det er alltid koselig! Da skal også bilen få komme på verksted og få en grundig sjekk før vi starter på et litt mer øde og ørkenaktig kjørestrekk opp mot Springbok på vestkysten, nesten oppe ved grensen til Namibia. Her er reiseruten med kart. 

Snart kommer det en bildeblogg fra Addo Elephant Park

Her går det unna!

Vi kjører mye bil om dagen, og møter kanskje ikke så alt for mange mennesker - men det blir mange inntrykk likevel. Vi har vel forsåvidt sagt lite om Stellenbosch, Wilderness, Addo og East London - men alle disse stedene har vi altså vært innom siden det litt spesielle møtet med Colesberg.
Turen fra Colesberg til Stellenbosch gikk radig, men det er ikke til å stikke under en stol at det er litt kjedelig å kjøre SÅ beint, SÅ lenge;)

Fredag ettermiddag startet det store regnværet når vi hadde 2 timer igjen til vi var framme i Stellenbosch. Og det regnet ikke litt heller - her var det som om himmelen åpnet seg og tømte ut alt oppspart siden jul i fjor. Vi måtte gire ned noen hakk og kom litt senere, men trygt fram til hotellet vårt. Dette var også dagen vi skulle hente vår egen bil! Vi hadde også invitert noen venner over på middag, så kvelden var fylt til randen med hyggelige hendelser. Uansett hvor hyggelig det var, måtte vi videre neste dag - denne gangen var det transportetappe langs vakre Garden Route til det lille pittoreske stedet Wilderness. Det var vel allerede der at Ingeborg begynte å forberede seg på hva som skulle skje dagen etter...
Lørdag morgen pakket vi stille koffertene og spiste en god og næringsrik frokost, puttet bagasjen og oss selv i bilen og satte kursen mot Addo - Elefantenes Rike.
Som de fleste av dere vet, er det Geir Olaf som har kompetansen og ureddheten på det med ville og store dyr, mens Ingeborg er den som lager små og store eventyr og fortellinger om hvor galt disse møtene med de store og ville dyrene kan gå. Grei arbeidsfordeling!
Vi entret Addo Elephant Park lørdag ettermiddag og mange både dyr og mennesker var på veien (bokstavelig talt). Vi hadde tidlig bestemt oss for å kjøre til et vannhull for å se om det kom noen for å drikke litt før vi måtte ut av parken før mørkets frambrudd.

Her kommer to historier fortalt fra samme sted, sett med to par forskjellige øyne (det bilr dessverre ikke premie for å tippe hva som er hvems historie):

Jeg svinger bilen lett og elegant i posisjon, slik at fotografen skal ha en perfekt sikt og avstand til vannhullet og de dyrene som eventuelt vil komme for å drikke. Jeg er ikke så opptatt av å se de aller største dyrene så jeg ser i en annen retning og tenker på noe annet. Jeg synes nemlig de er skumle og jeg er ganske sikker på at de kommer til å spise oss. Ja ja, om ikke de har lyst til å spise oss, vil de helt sikkert stange inn døra på bilen eller vippe oss ut av veien fordi vi sto akkurat der de hadde tenkt å gå...
Jeg sitter og speider utover slettene som omkranser vannhullet, og kjenner at det knytter seg i magen når jeg tror jeg ser en hel flokk med elefanter i det fjerne som kommer mot oss (ja, du leste riktig - de kommer mot OSS, ikke mot vannhullet... - skjønner?). Verre blir det da jeg oppdager at jeg har tatt feil, og at det ikke er elefanter, men BØFLER som kommer mot oss. Jeg rangerer bøfler som noen av de farligste av "the big 5", for de har noen vanvittige horn og de ser ikke så veldig lure ut.
De kommer nærmere og nærmere... Og ikke nok med det - plutselig dukker det opp en stor elefant som brøyter seg fram foran alle disse bøflene. Det som om han sier: Stans - jeg vil drikke først; dere kan stå her så lenge og bestemme dere for hvilken bil dere vil stange og gå til angrep på. Den ene bøffelen tar ham på ordet og står og stirrer meg olmt i øynene... Lenge...... Lenge......
Til slutt inviteres en av bøflene over til å drikke med sjefen sjøl - og da blir det fest og ballonger. Alle mann til pumpene! Vi er omringet av bøfler på alle 4 sider av bilen. Jeg prøver å sette med inn i blodtrykksmålersituasjonen - slapp av, det gjør ingenting om hjertet slår litt ekstra, tenk på noe rolig og hyggelig, ja vel, lurer på om jeg har husket å omadressere all posten, kjekt hvis det blir fint vær i morgen også, tja kanskje vi må skifte vindusviskere på bilen. Altså - man blir ikke mindre stresset av å tenke på å ikke stresse...
Bare for å være helt tydelig - det gikk kjempefint, alle er i god behold og jeg kom ett skritt videre på veien til å godta og bli forsont med disse dyrene. Følg med på neste episode av Ingeborg lærer seg å holde hodet kaldt i møte med de store dyrene:)

Kom an kompis - ta en slurk sammen med meg!

Endelig tilbake i Addo National Park med alle elefantene. Ved dette vannhullet var det en flott opplevelse med masse elefanter da jeg var her sist i 2009. Vi får bare vente å se hva som skjer mens dagen går over mot kveld.

Det er et par store elefanter borte i skogen på andre siden av vannhullet, men det er alt for langt hold til å få noen brukbare bilder. Jeg får sjekke kameraene og innstillingene en gang til. Joda alt er som det skal være, jeg er klar til å reagere på kort varsel, nå er det bare å håpe på en elefantflokk eller noe annet snadder.

Hva er det som rører seg i skogkanten på andre siden av bilen? Jeg sitter selvfølgelig på kongeplassen vendt mot vannhullet, mens Ingeborg sitter på andre siden. Gradvis blir bevegelsene i skogholtet tydeligere og endelig åpenbarer det seg en stor bøffelflokk på linje. Lyset er helt feil i den retningen, så jeg lar være å ta noen bilder. Mitt eneste håp er at de kommer bort til vannhullet og bilen vår står mellom bøflene og vannet. Jeg er ikke det minste bekymret for at noe kan gå galt, eneste måtte være hvis Ingeborg synes det blir for tøft.

Bøffelflokken fortsetter sin vandring på linje mot vannhullet og oss. Plutselig dukker det opp en elefant i hurtig gange forbi bøflene og med retning vannhullet. Dette får de fleste bøflene til å bremse opp, men noen få fortsetter i samme tempo. Endelig er elefanten og en av bøflene forbi bilen vår og på vei de siste meterne mot vannet. Jeg har funnet fram et kamera med en 120 – 300mm 2,8 linse. To andre kamera ligger ved siden av meg klare for action. Lyset er varmt, de grønne sivene danner en perfekt bakgrunn. Klarer jeg å få plassert bøffel og elefant på samme bilde? Vil de akseptere hverandre side ved side, eller vil det bli en liten fight her? To av «the big five» side ved side ved et vannhull dette er ikke dagligkost. Tjuve minutter og 250 bilder senere er situasjonen over. Og, ja jeg vet at jeg klinket inn noen skikkelig gode bilder innimellom.

Ok - stikk og hent vennene dine da...

Colesberg – eller ukorrekt oversatt; kuldeberget

Etter en deilig natt og god frokost på The Aviator Hotel i Johannesburg, setter vi kursen sørover og vet at vi har mange mil foran oss i bilen før vi kan ta kveld igjen i den lille byen Colesberg.

Colesberg ligger midt i mellom Johannesburg og Cape Town og er derfor et perfekt sted å overnatte for alle som kjører mellom disse to byene. Det er forresten ikke så mange andre muligheter heller, for alt som er å se på strekningen er flatt og tørt landskap, flatt og tørt landskap, flatt og tørt landskap.... Det som er fint med det, er at sjåføren får lekt at hun er racerbilfører:) I alle fall; etter ca 700 km gledet vi oss til å ramle opp i deilige hotellsenger og kanskje ta en god, varm dusj før vi gikk ned i restauranten for å spise middag.

Dette er hva som skjedde: 

Kuldeberget er et sted vi strengt tatt kunne forbigått i stillhet uten å skrive om det. Men nå når klokken er halv seks om kvelden og vi har krabbet under dynen og ullpledd, fullt påkledde for å holde varmen er det kanskje verd noen ord?

Hotellet er en blanding av Twin Peaks og Shining – ondskapens hotell. Alle de andre rommene blir tilsynelatende pusset opp og er dekket av plast og tomhet. Det er endeløse korridorer og plutselig dukker det opp en og annen skikkelse i korridorene. Spesielt er det en liten hvit hund som går igjen eller vandrer rundt.

Rommet vårt er for øvrig ikke så ille. Det er pusset opp. Bak sengegavlen fant vi lysbryterne til leselampene, og de slår seg av når vi slipper taket i sengegavlen slik at den naturlig siger tilbake til veggen. Vi har blitt forsynt med verdens største flyttbare varmovn, som for øvrig bare blåser kald luft ut i rommet. Ingeborg har funnet fram ullundertøyet sitt. Utenfor pisker vinden, løvet spiller sin egen kalde melodi, bilene suser forbi. De få afrikanerne som er ute er ikledd Jærbunad, skinnluer og hansker. De fleste haster bare videre i den kalde sønnavinden uten å se seg om hverken til høyre eller venstre. Et ruset par liver opp bybildet med å kjefte høylytt på hverandre. Selv pc-en går mye tregere her i Colesberg enn den noen gang har gjort. Det er ikke lenge før nattemørket siger på og vi gleder oss skikkelig til å våkne opp i grålysningen og komme oss vekk herifra.

Colesberg burde vært forbigått i stillhet, men det er midtveis mellom Johannesburg og Stellenbosch, et forblåst og øde sted her ute i halvørkenen som omkranser stedet. Hvis du skulle komme til Colesberg så er mitt råd – reis videre, ikke stopp, for det er intet bra som skjer på dette stedet.

Hei igjen! Jeg burde ikke skrevet mer om vårt opphold i Colesberg på Colesberg Lodge, men jeg bare må skrive om de siste hendelser på her på Colesberg der opplevelser av kulde og tomhet står i kø for å imponere. Planen var å legge seg musestille i sengen klokken seks i kveld og bli der til morgengry gav håp om en ny dag med nye opplevelser, men slik ble det ikke. Allerede klokken ni om kvelden våknet vi med skrikende tarmer. Larmen fra tarmene gjorde det umulig å sove og vi ble drevet ut av rommet, gjennom korridorene med den tyngende lyden av tomhet og ned i restauranten. Restaurantbordene var dekket etter alle kunstens regler med sølvtøy, hvite duker og det hele, men om det hadde stått sånn en time, en dag, eller en måned vites ikke. Her var det ikke lyder av tallerkenskraping eller muntre stemmer, bare denne uendelige lyden av ingenting. Forvirret ble vi stående i døråpningen lenge, men ingen var å se. Til slutt snudde vi oss i villrede og begynte å vandre tilbake mot rommet vårt. Men plutselig dukket det en trillrund liten kelner opp mellom beina mine. For meg så det ut som en dverg, men det er mange som blir små sett ut i fra mitt ståsted nesten to meter over bakken. Hennes engelsk var upåklagelig og vi lot oss lokke tilbake til restauranten. Aldri har jeg vel sett en kelner med en sådan påkledning; hun hadde fleecejakke med boblevest over og lue på hodet. Vi bestilte maten og fikk en hel time til å undre oss over hvordan det kom til å smake, uansett så var vi så sultne at vi hadde fått ned det meste tror jeg.

Da maten omsider kom på bordet viste det seg at den smakte fortreffelig. Det var virkelig en opplevelse, men jeg gjentar følgende – ikke dra innom Colesberg, kjør om Kimberly!

Kvelden før Afrika

I morgen flyr vi inn over det Afrikanske kontinent, og dagen derpå starter vi på en måneds rundreise med bil som ender opp i Kruger national park. Før den tid skal vi innom Addo med sine store elefanter, besøke kjente i Durban, kanskje ta noen dager innom Drakensberg for å fotografere de store gribbene som befinner seg der. Deretter går turen videre til Hermanus ved Cape Town for å se om de store hvalene har begynt å trekke inn til land. Hvis det er tilfelle, så kan vi sitte på svabergene og oppleve store hvaler som boltrer seg like under svabergene vi sitter på. Vi kommer til å si hei til kjente i Cape Town før vi drar nordover for å se på vårblomstringen i Namaqualand. Og deretter er det beine veien til Kruger national park. Det blir mye kjøring den første måneden, kanskje så mye som 7 – 8000 km.

Deretter blir det to hele måneder med foto fra morgengry til solnedgang i Kruger. Det vil fortsatt være vinter når vi kommer til området. Det har sine fordeler, blant annet er sikten bra fordi det er lite løv på trærne, malarimyggen er ikke noe problem fordi det er tørt og det blir neppe for varmt om dagen. Det vil være mangel på vann i terrenget, noe som vil gi mange opplevelser rundt vannhullene. Ulemper med årstiden er det og, hyttene vi bor i er ikke oppvarmet så vi har kjøpt langt ullundertøy som kan bli godt å ha dersom nattetemperaturen nærmer seg 0 grader, og de grønne frodige omgivelsene rundt dyrene vil mangle.

Etter hvert blir det varmere i været og regnet vil gjøre det golde landskapet frodig, sikten blir dårligere og malariamyggen vil bli mer aktiv, Samtidig vil lyset ofte være enda bedre med et vær som skifter mellom sol og regnbyger.

I midten av oktober forflytter vi oss til Kgalagadi national park, eller som noen sier – the last frontier eller Kalahariørkenen. Her blir temperaturforskjellen mellom dag og natt enda mer merkbar. Landskapet er halvørken og det er ofte en fenomenal sikt utover i terrenget. Dyrelivet her er ganske annerledes enn i Kruger. Det finnes en del andre antilopeslag her, hannløvene har en mørk man og sjansen for å møte på små og store skorpioner, og muligheten for å møte på ulike slanger er mye større her - stilig. Samtidig kan man sitte hele dagen ved et vannhull og få opplevelse på opplevelse med stadig nye dyr som kommer innom for å slukke tørsten.

1. november kommer vi til leiligheten vår på Strand utenfor Cape Town, Der blir vi fram til 1. mai før vi setter kursen mot Kgalagadi, Etosha, Namibia, Botswana, Victoria Falls med mer. Fram til ca 7.juni har vi stort sett planene klare, noe som har vært nødvendig fordi enkelte overnattinger/begivenheter må bestilles et år i forveien. Beregnet hjemkomst til Norge blir rundt 10.juli neste år hvis alt går etter planen.

Leiligheten vi har på Strand har tre soverom, og vi trenger strengt tatt bare ett av dem selv. Derfor har vi god plass til eventuelt besøkende. Ved juletider har ungene og min mor første prioritet. Når de kommer er ikke avklart på grunn av usikkerheter med tanke på skoleplasser og eksamener. Dersom vi får til dette i første del av juleferien så har familien Lie/Berge tinget på plasser siste del av juleferien. I vinterferien har vi fått klare signaler fra familien Rollheim/Larsen om at de kommer på besøk. Det er og enkelte andre som har sagt at de veldig gjerne vil komme en tur, men da utenom skoleferiene i Norge. Det gleder vi oss veldig til! Vi blir nok i Strand stordelen av tiden, men noen utflukter blir det innimellom, blant annet så skal undertegnede noen dager til Kasane/Chobe i midten av mars. Dette er en fototur som foregår i grenseområdene mellom Namibia og Botswana og der all tiden tilbringes ute på elvene i området.

For de av dere som savner bilder i denne artikkelen…. Hallo, vi er på hotel ved Sola flyplass og må opp kl 03 i natt for å rekke flyet. Minnekortene, eksterne harddisker og pc er tømt for bilder, alt er gjort klart for å fylles opp de neste månedene.