Cape Town Carnival

Hei og velkommen til karnevalsbloggen - dere skulle ha vært her og opplevd det!

Lørdag 15. mars var det duket for årets karneval i Cape Town, og for første gang i historien skulle Cape Whalers Field Band delta i den store paraden om kvelden. Cape Whalers Field Band er det korpset som Ingeborg jobbet for i 2003 og som hun jobber som frivillig for nå. Det hele startet i 1997 med ett korps her i Cape Town området, men organisasjonen har vokst og det er opprettet to andre korps også i dette området, pluss mange, mange flere i resten av Sør-Afrika. 

Under slike store arrangement som dette karnevalet er, setter de ofte sammen musikanter fra de forskjellige korpsene for å "toppe laget". I tillegg skulle det være med et steel band fra en annen skole i området som hadde øvd på de sammen låtene. De skulle stå på en lastebil som kjørte foran korpset - de var mikket opp som vi kaller det (de hadde mikrofoner under steel drum'ene) og lyden ble sendt ut av noen gedigne høyttalere bak på lastebilen og bakover til korpset som "marsjerte" bak bilen. Når jeg sier "marsjerte" så betyr det ikke at det var dårlig marsjering, men i Afrika marsjerer disse korpsene ikke så mye - de mere duver avgårde og tar gjerne skrittene til siden i stedet for rett fram.

Steel Bandet er klart på lastebilen sin, og det læreren står på og prøver å kikke over, er høyttalerene!!

Cape Whalers Field Band er også klare for parade

Dagen før var det siste øvelse før den store karnevalsdagen, og alle forberedelser var gjort. Låtene satt som en kule, trinnene var øvd på og alle var klare for å dra til Cape Town. Jeg var på jobb denne dagen, og fikk igjen oppleve forskjellen på korps her og hjemme. Beskjeden var klar - det var KUN musikanter over 14 år som kunne være med (sent om kvelden og alkoholservering). En jente ble faktisk bedt om å forlate øvelsen, siden hun ikke fylte 14 før 31. mars. Beinhardt! Men organisasjonen er veldig opptatt av å inkludere lifeskills i korpsene, altså læren om hvordan det er å leve, og da må det være såpass. Du kan ikke late som om du er 14 når du faktisk bare er 13.
Den andre viktige beskjeden var; alle må ha "uniform". Uniformen består av sorte bukser, sorte sokker og sorte sko som de må skaffe seg selv, pluss en field band t-skjorte som de har fått av korpset. De som ikke hadde dette på når de ble plukket opp av bussen, fikk ikke være med - igjen BEINHARDT! Men det viser seg at det virker da - ingen hadde så god disiplin og oppførte seg så fint som "våre" ungdommer. Og det kan røyne på for alle og enhver når jeg forteller om programmet for dagen.

Musikantene ble plukket opp kl. 12.30 og kjørt i busser til Cape Town. Der startet den første venteperioden. Jeg møtte dem utenfor Sea Point Stadium klokken halv tre, og da hadde de allerede ventet en stund slik som dette.

Her kommer meldingen om at capsen må av - det skaper like stor sorg i alle land...

Rundt klokken tre ble vi hentet av våre marshall'er - altså personer som skulle følge oss hele dagen, og vise oss hvor vi skulle og hva vi skulle gjøre. Her representert ved en av dem:

De hadde også fine flagg med grønt i ene enden og rødt i andre enden som de viftet med når vi skulle bevege oss eller stoppe - her er Lettie (ekte korpsmor) og den andre marshallen vår (hun med sneipen).

Det ble mye venting, men med så flotte ungdommer er det ikke noe problem. Vi ble geleidet inn i Sea Point Stadiums parkeringshus, der alt var utrolig godt lagt opp. Det var en egen sminkeavdeling, og det ble ropt opp hvor mange som skulle komme til sminking, det var en kostymeutdeling (vi fikk de fjonge skautene som dere ser på forskjellige bilder) og det var selvfølgelig servering av mat og drikke.

Og slik som dette gikk store deler av ettermiddagen

Og mens noen ble sminket MYE....

...fikk vi andre litt rødt i kinnene og en svart strek på øyelokket:)

De som sier at Afrika er uten plan og litt tilfeldig, kan ha rett i mange situasjoner, men når det gjelder Cape Town Carnival er ingenting tilfeldig. Her var alt timet og tilrettelagt som Egon Olsen ville ha sagt det. Med tusenvis av deltakere som skal sminkes, dolles, bespises, kles opp og sluses videre, lastebiler som skal rigges til med lyd,- og lysutstyr og annen pynt, store flåter med kjempestore og fargerike dyre,- og menneskefigurer på, lys, røykmaskiner, konfettikanoner, spesiallagde spisesteder og vannhull langs ruten som skal rigges til, blir det å sette rekkefølgen i et 17. mai tog rene barneskirennet.

Rundt halv syv ble vi kjørt i buss til startstedet for paraden - der var det bare å vente enda litt mer før det hele skulle starte klokken halv åtte. Det kjekke var at Arthur kom for å hilse på - han startet å spille trommer hos meg i 2003 og klarer heller ikke å slutte å bry seg om Field Bandet.

Nyt noen av øyeblikkene under paraden (jeg dansegikk med korpset, så jeg fikk ikke tatt så mange bilder - men jeg lurte meg til å stå ute mens de første gikk avgårde)

Sebraene syklet avsted glade og uvitende om at.....

....løven faktisk lå hakk i hæl... Hverdagsdrama i Afrika

Lastebilen er stylet og klar for parade

Noen kom fra en annen planet

Mens andre ville danse samba

Fantastiske kostymer og hodeplagg 1

Fantastiske kostymer og hodeplagg 2

Dagens enhjørning

Denne krokodilleflåten var ca 50 meter lang og ble skjøvet fram av 8 menn

Dette var deltakere fra et matematikkuniversitet!

Stor dame som blir holdt i hånden av to små menn

Hun ble fulgt av disse karene fra Burundi - jeg løftet på en av disse trommene før avgang og de vurderes til et sted mellom 15 og 20 kilo. Det står respekt av å ha de på hodet gjennom en hel parade!

Disse styltene var ikke for nybegynnere

Og endelig kom de som jeg kjente:) Da var det bare til å hoppe inn og være med på moroa.

Etter to timer i paraden uten ett eneste sekund pause, var det mange slitne kropper og lepper. Da var det godt å få litt mat før de satte seg på bussen og dro hjem igjen. Men jeg er helt sikker på at alle var enige om at det hadde vært en fin tur;)

Slitne men like blide musikanter og dansere etter paraden

Den nye og den nettopp pensjonerte lederen for FBF i Western Cape, Bridget og Belinda var også litt slitne, men glade

Vi takker for denne gang og ønsker dere en flott og ubrukt uke - nyt den! 

Husk at dere kan klikke på bildene hvis dere vil se dem i et større format.

Strømkrise og kortere dager

Hei igjen alle sammen - i dag har vi vært på konsert med selveste Hugh Masekela, så bloggen legges ut litt senere enn vanlig. Skjønt, vanlig - hva er det, etterhvert? Vi er i Afrika og en hel del er litt cirka:) Uansett - det var en aldeles fantastisk konsert med en mann som fyller 75 år neste måned. Ikke noe var cirka der i gården, det var rett og slett utrolig! Bandet svingte som bare det og sjefen sjøl spilte flugelhorn, sang, danset og spilte percussion i en og en halv time non stop - det står det respekt av. Neste uke starter de turne i USA, jeg sier ikke mer. RESPEKT!

Chanique og Charmaine på konsertpiknik - vi koser oss!

Gamle Masekela imponerte selv en 17-åring

Men vet dere hva jeg glemte å fortelle sist uke? Tenk at vi opplevede så mye at konserten med Carlos Santana gikk i glemmeboken - det samme gjorde en fantastisk oppsetning av "The Sound of Music" i konsert,- og operahuset Artscape i Cape Town.

Santana konserten skulle være på et stort casino utenfor Cape Town. så vi entret Grand West Casino like før klokken 8 på kvelden og vi trengte ikke vente mer enn et stort kvarter før gitarhelten fra Uniten kjørte i gang et 2 timer langt Santana show i kjent stil. Jeg har ALDRI vært på en konsert hvor det har blitt spilt SÅ høyt før. Trodde det var noe med alderen og ørene, og at det var lenge siden jeg har vært på jobb med mye lyd og sånn, men når jeg kikket meg litt rundt, satt ungdommene med dopapir i ørene. Det var visst ikke bare jeg som synes det var vel mye lyd, så da konkluderes det med at det i alle fall ikke kan ha noe med alderen å gjøre;)

Sist søndag, dagen da familien Rollheim Larsen skulle dra hjem var det skikkelig grisevær her. Det var som om været ville fortelle dem at de ikke skulle være så alt for triste, siden de skulle forlate dette nydelige landet med det deilige været:) Dagen startet såpass bra at de fikk en tur på stranda og innom markedet for å kjøpe en fantastisk fisk som heter yellowtail som vi hadde som avskjedsmiddag før vi måtte kjøre til flyplassen med folk og kofferter.

Vi har begynt å tenke på hjemreisen (allerede), så vi fikk sende med Rollheim Larsen to stappfulle kofferter med ting vi har samlet her. Vi har tidligere også sendt saker og ting hjem med både Marianne, Ole Martin og Inger, samt med Brynhild og Tormod. Det er utrolig hvor mange greier vi plutselig sitter med uten å ha gjort noe for det - hvis du skjønner hva jeg mener. Vi har kjøpt (og kjøper fortsatt) cd'er, bøker, magasiner, klær og kanskje ikke minst... sko, som vi ikke har anledning til å ta med oss på rundreisen i Kgalagadi og Namibia som starter i begynnelsen av mai. Noe klær og sko skal vi selvfølgelig gi vekk når vi reiser herfra, men de nye tingene har vi lyst til å ta med hjem, både som et minne herfra og fordi det er klær og sko og ting vi trenger. Vi gleder oss allerede til neste jul, når vi skal henge opp det aller mest harry, glitrende, flyssete, gull og rød fargede banneret med teksten; MERRY CHRISTMAS!

Vi har fått store mengder pent brukte klær og sko, både til voksne og barn fra de som har vært på besøk hos oss. Tusen tusen takk til alle dere som har bidratt!!! Vi gir det videre til folk som trenger det. Noen klær (ungdomsklær og barneklær) har vi gitt til skolen for blinde i Cape Town. Babytøy og dametøy er gitt til et hjem for misbrukte og hjemløse, gravide jenter/damer. Ca 20 kilo dame og herreklær ble tatt med til en township utenfor Kokstad i Eastern Cape hvor vaskehjelpen vår Zethu kommer fra og ble fordelt til familie og naboer der. Ellers "sparer" vi på noe klær som skal deles ut i gaten vår like før vi reiser. Grunnen til at vi ikke gjør det nå med en gang, er at vi vil unngå å komme opp i ubehagelige situasjoner når vi går tur langs stranden og på fortauene her i nærområdet. Noen av folkene som vi møter her i Beach Road har et skikkelig råttent liv; noen ruser seg mens andre kan være mentalt ustabile, og atter andre er bare fattige og leter etter mat og et greit sted å sove for natta. Noen ganger tar vi med middagsrester som vi har pakket i engangsbokser og med en gaffel til og gir til de som ser ut som de trenger det mest. Det er sterke skjebner man møter på, midt på dagen i en forholdsvis rolig småby i Sør-Afrika.

Men hvor ble det av det med strømkrisa, spør du kanskje nå? Jo, det skal jeg fortelle deg: Eskom, som er den nasjonale strømleverandøren i Sør-Afrika har gått på en smell. På sin hjemmeside forteller de følgende: På grunn av store nedbørsmengder ved gruvene nær Johannesburg er mye av kullet som brukes til å produsere strøm med, blitt vått og brenner derfor mindre og saktere. Ergo - mindre strøm til folket. Derfor må Eskom stenge ned strømmen over hele landet i kortere perioder nå og (foreløpig) fram til 4 april. Vi går inn på hjemmesiden og finner ut at Strand vil bli strømløst mellom 12 og 14.30 hver dag framover. Men så blir ikke strømmen borte mellom 12 og 14.30, og vi går inn på hjemmesiden igjen, og leser at det var nok ikke grunn til å stenge strømmen i Strand akkurat i dag fordi folk hadde vært flinke til å spare på strømmen. Hver dag kommer det strømnyheter på kveldsnyhetene på tv og på radiosendingen om morgenen, de forteller oss hvordan vi best kan hjelpe hverandre med å spare strøm. Together we can do it, er slagordet

Ellers merker vi at sola har snudd og det går mot høst - for det første ved å lese norske poster på facebook og norske nettaviser: Hurra - nå er solen her! Eller; i dag var vi ute - 10 grader og nesten ikke vind! Snøen smelter, det er vår!
Her skjer følgende; dagene blir kortere, solen står ikke opp før litt over halv syv om morgenen, det er merkbart kjøligere om nettene og været er litt mer ustabilt. Vi er nede i noen og tjue varmegrader av og til, og det føles bitkaldt det lover jeg deg! Men så klinker det til med 30+ noen dager senere:) En annen ting, som kanskje ligner litt på Norge, er når uværet slår til og brøytefolkene må ut for å rydde. Forskjellen er vel bare at her er det sand de må rydde fra gatene i stedet for snø:)

Det er en liten ting jeg vil spørre dere om mens jeg har dere her; har noen av dere mulighet til å donere noen kroner, slik at jeg kan få satt på nye skinn og kjøpt skruer og slikt som trengs til trommene i Field Bandene her i regionen? Hvis dere tar en titt på disse bildene kan det virke sjarmerende når de pakker bilen med instrumenter som deles av tre band. Men ta en grundigere titt - her holder det meste på å ramle fra hverandre. Det ser ut til at det er viktigere å ekspandere og bli mange band enn å ta vare på og vedlikeholde det som allerede finnes. Synd, men sant. Det er en ganske velkutstyrt slagverkbutikk i Cape Town som heter BK Percussion, så tilgangen skal det ikke være noe i veien med:)
Send meg en mail på ingeborgloseth@gmail.com hvis du kan bidra på den ene eller andre måten.

Geir Olaf har lagt ut nye bilder på hjemmesiden sin, og ønsker dere velkommen innom:) De nye bildene ligger under fanen South Africa 2013-2014, og fotografen ber meg fortelle forskjellen på Big5 og Super7. Super7 er Big5 (løve, neshorn, bøffel, leopard, elefant) PLUSS vildhund og cheetah (gepard).

Med ønske om en aldeles deilig våruke til dere alle! 

Besøk fra Norge og masse nye opplevelser:)

Vi må bare beklage at det ikke ble noen blogg sist søndag, men du skjønner at da var vi på konsert i Kirstenbosch Botanical Garden og hørte på Cape Town Philharmonic Orchestra sammen med familien Rollheim Larsen som har vært her hos oss på besøk. Tiden har gått så fort at vi ikke har fått tid til å sitte ned for å skrive blogg før nå!

MEN - her skal dere få en liten smakebit av alle de kjekke opplevelsene vi har hatt sammen:

Vi har vært med å ta i mot Stortingspresident Olemic Thommessen som ville besøke Field Band Foundation (FBF). FBF er den organisasjonen som Ingeborg jobbet for i Sør-Afrika i 2002-2003, og som hun også jobber frivillig for nå. Grunnen til at Stortingspresidenten ville se på akkurat dette prosjektet, er at de får støtte fra UD til å ansette norske musikklærere på Field Band Academy i Oakford utenfor Durban. Etter hvert har de fleste dirigentene i de over 40 korpsene rundt om i landet studert enten i Norge eller ved akademiet. Når vi kom hit i 2002 var det 2 musikanter som hadde vært i Norge på Manger Folkehøgskule som det første kullet i utvekslingen mellom Norges Musikkorps Forbund og Field Band Foundation og det var 6 korps i hele landet. Det sier vel sitt om at dette er et suksessfullt samarbeid og et godt prosjekt. 

Det virket det som om Stortingspresidenten også syntes - han hadde en ærlig og hjertelig tale til korpset, skoleledere og elever som var kommet for å høre på. Jeg hørte at han mente det når han sa at de spilte og sjarmerte seg inn i hjertet hans.

Etter det formelle skulle det spilles, og Ambassadør Kari Bjørnsgaard imponerte stort på marimba, mens leder for undervisningsdepartementet i Western Cape, herr Burger gjorde sitt beste på skarptrommen. Stortingspresident Olemic Thommessen fikk den ansvarsfulle oppgaven og være "hjertet" i musikken - altså den som hadde ansvar for pulsen - å spille basstromme. Han kastet slips og dressjakke og mestret oppgaven med glans. Det var en riktig så kjekk dag på jobben:)

Her ser dere Siv Stundal, Olemic Thommessen, undertegnede og undervisningsleder Burger

Skage Rollheim Larsen, Siv Stundal og Olemic Thommessen holder liv i musikken!

Nærmest for å understreke forskjellene i dette landet, dro vi rett fra stortingsbesøk i townshipen Cloetesville til vingården Boschendal. Her gikk vi tur i den nydelige hagen, og så og luktet på frukt og krydderier, handlet litt i butikken, spiste lunch og lo og fjollet. Det var en deilig dag!

Cool family Rollheim Larsen på vingården Boschendal - Agnes, Jens, Skage og Jeanette

Litt mer relaxed family Løseth/Gjerden på vingården Boschendal

Agnes fikk trent litt jazzy ballett.....

.....litt karate....

.....litt klassisk ballett.....

.....og lattermusklene:)

Vi dro til bydelen Bo-Kaap for å ta bilder av de unike og fargerike husene, og tror du ikke at vi ble møtt av reklame for Expo Design Indaba. Etter besøket i Bo-Kaap skulle vi nemlig besøke denne messen, og Ingeborg skulle skulle spille med slagverkere fra Fieldbandet i Cloetesville der på en motevisning!

Dame på terrassen sin i Bo-Kaap

Reklame for messen Design Indaba på husveggen

Her tar undertegnede sine første, spede steg på catwalken før motevisningen for (ironisk nok) firmaet ved navn Non-European:

Ikke dagligdags å trippe på catwalken akkurat

Gutta på tritoms klarte å fokusere på musikken uansett hvilke vakre jenter som passerte dem

Nå prøver jeg å legge inn flere bilder, men det virker som om siden ikke tåler mer. Jeg får vel fortsette i morgen.

Lev vel så lenge! Og tusen takk for besøket og vel hjem til Jens, Jeanette, Agnes og Skage:)

Dagen etter:
Da får vi se om det kanskje ikke går an å få lagt inn noen flere bilder - jo da, nå funker det slik det skal:)
Skage tok bilde av meg, samtidig som jeg tok bilde av ham. Som reklamen i Bo-Kaap sa; Creativity means not copying!

Vi har også vært på besøk til cheetah'ene og apekattene, Robben Island ble selvfølgelig besøkt av gjestene og det var mangt og meget å se fra terrassen her hjemme også.

En dag var det en hel gjeng som trente karate

En annen dag var det livredningskonkurranse

Og det er fra terrassen i 6. etasje i denne blokka....

.....at solnedgangene ser slik ut:

Ønsker dere alle en riktig fin uke:)

Fantastiske Kenya 2014

Kjenner du følelsen av å sitte på flyet med verdens mest "harry" typer på raden bak? De drikker medbrakt (brennevin selvfølgelig), de snakker høyt (heldigvis er de glade) og de har definitivt ikke tenkt å sove i løpet av de nattetimene denne flyturen tar. Vel - dette var starten på våre 9 dager i Kenya på tur med dyktige Gerry van der Walt og Penny Robartes fra Wild-Eye Photography og 6 andre fotoflinke og fotoglade mennesker. Det skulle bli en helt annen stemning i fortsettelsen:)

Vi landet i Nairobi rundt halv seks om morgenen og ble møtt av to trivelige sjåfører som skulle følge oss på hele turen og en fra Wild-Eye sitt kontor i Kenya som sørget for at starten på turen ble strålende god. Vi satte oss glade, forventningsfulle og litt slitne i bilen og var klar for en 8 timers biltur gjennom den vakre Rift dalen og hele veien sørover til nasjonalreservatet Masai Mara - vi skulle til det som heter Mara Triangelet som ligger sørvest i Masai Mara. Det var fantastisk å kjøre gjennom morgentrøtte deler av Nairobi og se folk gå og sykle på vei til jobb, noen setter opp dagens salgsbod hvor de skal selge frukt og grønnsaker, noen gjør klar små "restauranter" på gatehjørnene hvor de serverer frokost rett fra bålet og atter andre som sitter på disse små restaurantene og venter på å bli servert. Alt dette mens den store, røde afrikanske solen er på vei opp over horisonten. Det var en mektig start på en flott tur!

Sesongens frukt og grønnsaker selges i hundrevis av boder langs veien

Mange i Kenya bor i hus som vi vil beskrive som veldig basic - det kan være et skur av bølgeblikk eller små hus av trestruktur som er dekket av kumøkk, gjerne med en liten hageflekk utenfor hvor de dyrker mais og andre grønnsaker - i byene bor mange folk i blokk, og vi har også kjørt gjennom områder hvor husene er gigantiske og det er tydelig at de som bor der har masse penger. Altså, som ellers i Afrika; store forskjeller.

Velkommen til annerledeshotellene

Bilvask med høytrykksspyler finnes over alt

Et lite handlesenter med egen fotballpub

Etter en litt lengre kjøretur enn antatt ankom vi campen vår i Mara - og da ble vi møtt av masaier kledd i tradisjonelle masaikleder som ga oss kalde vaskekluter til å pusse av oss reisestøvet med og en deilig fruktjuice som velkomst. Og bedre skulle det bli... De hadde allerede vært der i flere dager for å sette opp alle teltene - det var telt til å sove i, ett til å dusje i, det var også satt opp små telt med puttipotte eller hva det nå heter, disse små doene som er nesten som vannklosett. Det var et eget telt med langbord og stoler, i et annet telt sto Francis som var "bartender", og tror du jammen ikke det var et eget mediatelt hvor man kunne lade batterier og laste bildene over på datamaskinene - og ikke nok med det - det var også satt opp et eget kjøkkentelt som de 2 kokkene tryllet fram de mest fantastiske retter fra. Ikke spør meg hvordan de fikk det til, men det ble servert ferskt brød, samosa, fisk, indrefilet, salater, gryteretter og annen deilig mat.

Teltet vårt inni skogen

To dusjer til høyre og puttipotte til venstre

Naboene våre

Spisebordsteltet

Dyp konsentrasjon over felles interesser i mediateltet

Leirbålet ble tent hver kveld etter solnedgang

Etter ankomst den første dagen dro vi direkte ut på vår første game drive som det heter når man kjører rundt for å lete etter dyrene, og det tok ikke lange tiden før vi møtte 7 løver, både store og små. Og gjett om det klikket i kameraer i de tre bilene som kjørte oss. Ja, for det var biler som var spesiallaget (eller rettere sagt, modifisert) for foto. De var kun 4 seter bak i bilen, og taket kunne løftes slik at man sto i bilen og tok bilder ut derfra. I tillegg kunne store vinduer på sidene også åpnes slik at man kunne sitte i setet og ta bilder. Stilig!

Lavtflygende luftballong i Mara rett ved bilene våre

En av dagene skulle vi spise frokost i det fri - og ja, vi tenkte vel at det ble en slags matpakkefrokost. Men den gang ei! Vi ble kjørt opp til en høyde i Mara (for dere som er filmentusiaster, husker dere kanskje dette stedet fra filmen "Mitt Afrika") hvor kokkene og masaiene hadde laget klart et fantastisk frokostbord til oss. Toppen var da dette spørsmålet kom: Hvordan vil du ha eggene dine? De hadde jammen tatt med kjøkkenutstyr nok til å lage hvilke som helst egg til oss! Frisk frukt, bacon og bønner i tomatsaus var det jammen også. Det var en utrolig opplevelse.

Frokostbordet er dekket

Utsikten fra frokostbordet

Francis, Dixon, James og Ingeborg (for anledningen med ull under, skjerf og ytterjakke)

Du kan nesten ikke tro det er sant - Mitt Afrika!

Etter tre dager i fantastiske Mara, satte vi kursen nordover til Lake Nakuru. Her skulle vi bo på lodge og det var riktig så flotte rom vi fikk, både ved Lake Nakuru og Lake Naivasha

Trafikken i Kenya er det noe eget ved - litt uberegnelig på alle vis, så alle biletappene våre tok nok litt lengre tid enn planlagt. Men vi fikk i alle fall sett mye av landet.

Lake Nakuru er kjent for sine mange flamingoer og pelikaner, og de aller fleste av deltakerene på turen nøt alle fuglene og fråtset med store og små kameralinser. Ingeborg syntes disse fuglene sto litt rotete, så hun tok bilder av menneskene i stedet.

Alle finner sin plass og skyter i vei

Og noen ganger må man finne litt annerledes stillinger for å få de bildene man vil ha:)

Mark, sebraen og bøflene

Etter en dag ved Lake Nakuru kjørte vi en times tid sørover igjen til Lake Naivasha - og her var vi på båttur på innsjøen for å ta bilder av masse forskjellige fugler.

Ut på tur - og ja selvfølgelig har vi redningsvest på

Mens vi hadde tilbrakt to dager på lodge, hadde masaiene pakket ned hele teltcampen og flyttet den til Amboseli National Park, der de hadde satt den opp igjen. Og når vi kom fram etter en lang kjøretur, så ønsket de oss "velkommen hjem" med kalde kluter og fersk fruktjuice:)

De neste dagene gikk med til å ta bilder av atskillige mengder store og mindre elefanter - her representert ved tre av dem:

Den "lille" familien elefant er på tur 

Den siste kvelden fikk vi besøk av nesten hele masailandsbyen som hadde leid ut området som teltcampen vår sto på. De danset og sang tradisjonelle sanger i sine typiske masaikleder, og damene hadde alle smykkene på, og de ble også brukt som perkusjon ved at de vippet litt med skuldrene slik at smykkene klirret. I tillegg grillet de en geit som vi delte alle sammen som tegn på vennskap og fred.

Geiten gjøres klar for grilling på leirbålet

Vi ønsker dere alle en riktig fin uke. og ser fram til at Jeanette, Jens, Agnes og Skage kommer til oss på fredag:) Hakuna Matata!