Fra Kruger til Kalahari

Hei kjære venner, her er vi igjen! Etter 2 uker uten hverken internett eller mobildekning er vi i kontakt med resten av verden igjen.

Vi forlot Kruger National Park halv seks om morgenen den 15 oktober og stoppet i Nelspruit for å ha service på bilen og få ordnet et par ting som hadde ristet løs i løpet av de to månedene vi hadde kjørt rundt omkring på de mildt sagt dårlige veiene i parken. Det var deilig å forlate verkstedet etter 5 timer, med en flunkende «ny» bil – ingen ulyder eller blinkende røde lys:)

Vi hadde booket overnatting på «The Bird House» like ved Krugersdorp, ikke så langt fra Johannesburg. Trivelig opplevelse med deilig frokost og hyggelig vertskap. Vi satte kursen videre tidlig neste morgen og hadde ca 9 timer i bilen foran oss – målet var Upington, den nærmeste byen til Kgalagadi National Park (eller Kalahari som det også kalles). Vi ankom såpass tidlig på ettermiddagen at Ingeborg hadde tid til å handle alt som trengtes for to uker i ørkenen. Det trengs kjøtt og pålegg, frisk frukt og grønnsaker – butikkene i parken har begrenset utvalg, det er mye hermetikk og frosne varer...

Vi visste egentlig lite om hva som ville møte oss i Kalahari, men alle vi hadde snakket med fikk stjerner i øynene og sa; det er bare noe helt annerledes – dere kommer til å elske det! Og de har helt rett!

Her er det så annerledes at det nesten er vanskelig å beskrive. Vi har bodd på alle tre hovedcampene i parken; Twee Rivieren ligger helt sør ved inngangen til parken, Mata Mata ligger i elveleiet til den uttørkede elven Auob helt nordvest på grensen til Namibia, og Nossob ligger i elveleiet til den uttørkede elven Nossob nordøst i parken opp mot grensen til Botswana. Disse to tørre elveleiene er totalt forskjellige – Nossob er tørr og ørkenaktig med mye sand og dårlige veier, men med gedigne løver og masse fine antiloper. Auob er litt mer frodig, har bedre veier og byr på lekne geparder, leoparder og masse springbok, gemsbok og gnu. Måten man gjør en «game drive» er også forskjellig – i Nossob kjører man til et ønsket vannhull og setter seg til å vente på at dyrene skal komme for å drikke, mens i Auob kjører man rundt og ser om man kan finne dyrene.

Men det som er felles for disse to dalene er at det er mye blå himmel og røde sanddyner, og det er så utrolig vakkert! Det å ikke ha tilgang til internett eller telefon er også ganske befriende – det er ingenting man trenger å sjekke eller å svare på. I dag har vi for eksempel hatt en forrykende sandstorm, og alle synes det er forferdelig. Det blir mye støv og lite sikt. Når jeg spør om de vet noe om hvordan det blir i morgen, har vinden tenkt å gi seg? Så svarer de: Det tror jeg helt sikkert – og jeg tror at regnet kommer nå snart, enda de har ingen anelse om hvordan været blir i morgen. Men det er dette de håper på – deilig måte å leve livet på! Her og nå!

I løpet av de to ukene vi har vært i Kalahari har vi sett 3 slanger (og det var en helt ufarlig Mole Snake og en ikke fullt så ufarlig Cape Cobra, samt en av ukjent karakter) som buktet seg over veien der vi kjørte og forsvant ned i et hull. Og jeg som var så engstelig for at det skulle kravle og krype og bukte seg livsfarlige skapninger overalt og spesielt inne i hyttene vi skulle bo i... Ja, det finnes både giftige skorpioner og dødlige slanger i dette området, men vi har heldigvis ikke møtt noen av dem på nært hold! Så der var den frykten også minimert – takk og lov:)

Det som også har imponert oss er overnattingsstedene. Her har vi sovet i store hytter med gode senger, kjøkken inne, kaldt og varmt vann, aircon og vifter, dusj og toalett av beste sort. Det eneste som er litt annerledes i denne parken, er at i disse campene drives elektrisiteten av et agregat, og de skrur av all strøm kl. 22 hver kveld og så skrur de den på igjen kl. 05 neste morgen. Alt i fryseren holder seg greit, men kjøleskapstingene har kanskje litt kortere holdbarhet fordi stømmen kobles ut i såpass mange timer. Men da handler det jo bare om å planlegge litt mer nøye med hvor mye pålegg og kjøtt som tas ut av fryseren hver dag. Det vil stort sett gå greit:)

Det eneste som kanskje er likt mellom Kalahari og Norge i disse dager, er at det nærmer seg november og at kjøreforholdene er ganske like. Å kjøre i dyp, myk sand er faktisk helt likt som å kjøre på veier som er dårlig brøytet etter at det første store snøfallet har kommet litt brått på alle. Her må vi senke lufttrykket i dekkene fra 2,0 til 1,5 og noen ganger enda lavere, for å få en bred nok flate til å «flyte avgårde» på. Kanskje det er et godt tips for dere som kjører på Norske vinterveier også? En bil med firehjulsdrift er også godt å ha når man sitter litt fast i den dype, myke sanden. Enda en gang har X-Trail bevist sin styrke!

I dag sitter vi stappfulle av opplevelser og gode minner på «A Riviera Garden B&B» i Upington og er på vei til vårt nye bosted de neste 6 månedene. Det blir noe helt annet enn den nomadetilværelsen vi har levd de siste 3 månedene. Nå skal alt pakkes ut av kofferter og bager, eventulelle bugs skal få fyken, alt ørkenstøvet skal tørkes vekk og vi starter en ny epoke i eventyret vårt.

Vi gleder oss til Ole Martin, Marianne og Gommo (mor Inger) kommer før jul! Nå er det ikke så lenge til:)

Dere kan glede dere til neste blogg – for da blir det blir en bildeblogg med noen av våre opplevelser fra Kgalagadi Transfrontier Park.

Kveldsstemning fra Twee Rivieren

De svarte prikkene på kartet - The black dots on the map

Her kommer bildebloggen med svar på hvem som skjuler seg bak de berømmelige svarte prikkene på kartet:) Mine damer og herrer - den hemmelighetsfulle, sjenerte og sky LEOPARDEN!

Jaget....

Det er noe med øynene deres, måten de snakker lavt men opphisset, og måten de farer hurtig over alle vaskebrettene på veien mens bilen protesterer heftig og de inni blir kastet hit og dit, og hodene deres kastes fram og tilbake slik at de mest av alt minner om disse lekehundene enkelte hadde bak i bilene sine for noen tiår tilbake som kastet på de løse hodene sine hit og dit, hit og dit.

Folkene inni bilene snurrer på hodene, ser rett fram, til høyre og venstre, og opp og ned. Hvis de møter en bil, blinker de med lysene og signaliserer at de gjerne vil ha en prat. Spørsmålet er alltid det samme, har du sett den, vet du hvor den er? Så haster de videre med en glød og fanatisme som er nesten skremmende.

I leirene i Kruger er det oppslagstavler med kart over de nærmeste områdene. Små magnetbrikker markerer hvor ulike dyr har blitt observert langs de ulike veiene. De færreste bryr seg om de blå og grønne merkene. Da er det gjevere med rød, gul og hvit. Bare noen få dager er disse fargene å se på tavlen. Likevel er det den sorte fargen som fører til mest oppmerksomhet. Lykken synes å være det å kunne plassere en sort knapp på tavlen mens mange ser på og med en nesten hviskende stemme kunne erklære at de har sett den. En kan se beundringen i mange folks øyne når de får høre beretningen om møtet med dyret over alle dyr.

Her om dagen ble vi vinket ned av en møtende bilist. Han hyperventilerte da han sa at vi måtte kjøre til høyre nede i T-krysset for da ville vi kunne se dette fantastiske dyret nede ved elvebredden. Vi takket så meget for tipset og kjørte til høyre i krysset, fordi det var i den retningen vi skulle. Etter noen kilometer dukket det opp et kaos av biler som stod på kryss og tvers og blokkerte all ferdsel på veien. Alle i bilene speidet heftig mot elvebredden. Vi forsøkte å tråkle oss gjennom denne knuten av biler, og flere i bilene kunne da fortelle oss at dyret var sett der nede. Når vi spurte folk tilbake om de hadde sett dyret, så var alltid svaret nei, men det var visst noen som skulle ha sett det her. Når? Nei det visste de ikke, men nå måtte vi flytte oss slik at vi ikke sperret utsikten. Helt i orden, for vil ville jo bare videre.

Ved et annet tilfelle møtte vi en forkavet person ved fugleskjulet på Lake Panic. Hun stormet ut av skjulet og stormet bort til en låst bil og begynte febrilsk å dra i dørhåndtaket. Da Ingeborg forsiktig spurte om hun hadde sett noe, så skrek hun ja og fortsatte å rive og dra i den låste døren, samtidig som hun sparket gjentatte ganger i bakken. Omsider kom personen med bilnøklene, de hev seg inn i bilen og tok av gårde som galne.

Noen ganger har jeg studert folkene rundt meg når vi har hatt anledning til å se dette dyret skikkelig. Mange, spesielt kvinner får en egen glød i ansiktet, det er en dyp forelskelse og beundring for dette storslåtte dyret. Det er som å se en flokk med tenåringsjenter som har sitt første møte med Justin Bieber.

Tilbake til disse kartene med sine fargerike brikker. Hvis vi ser noe ekstra spennende så ville vi ikke sette opp et lite merke som ville føre til at flere reiste til samme sted. Vi vil mye heller ha opplevelsen for oss selv, enn sammen med femti andre. Ved et tilfelle måtte Ingeborg snakke hardt til noen småunger som syntes det var veldig kjekt å leke med kartet og flytte på de fargerike magnetene – man tøyser vel ikke med sånt.... Elefant og bøffel er henholdsvis blå og grønn. De røde sirklene er løve. Gul og hvit er mer eksklusive, vi kunne satt opp hvite merker de to siste dagene med gjorde det ikke, den hvite fargen er forbeholdt verdens raskeste pattedyr – Cheetah og gul er for villhund.

Så var det disse sorte markeringene som er det aller gjeveste, mange setter opp et merke selv om de bare har sett en hvit haletipp eller en skygge som løp over veien. For en fotograf er slike observasjoner ubrukelige, men for alle andre er dette minner for livet, minner som de vil fortelle gang på gang til alle dem som vil høre på, men og til dem som ikke vil. Poenget er at de har sett det.

I morgen følger en liten bildeserie av dette dyret som skjuler seg bak de sorte prikkene.

S100 – «En levende legende som virkelig leverer»

S100 er mer støvete og sliten enn noen gang før. Den kunne virkelig trengt en skikkelig «ansiktsløftning», men uansett forfatning så leverer S100 gang på gang. For så vidt leverer den ikke hver gang, men noe av sjarmen og spenningen hadde vært borte dersom så hadde vært tilfelle. 

S100 er en sliten grusvei 2 kilometer fra Satara rest camp. Den har en lengde på 19 kilometer. Når det ikke har regnet på flere måneder så kan en jo se for seg støvet som virvles opp bak bilene. Dessuten er det lenge siden S100 har sett en skikkelig veiskrape, noe som resulterer i de mest utrolige vaskebrett. Ideelt sett bør en ikke kjøre raskere enn 20 – 25 kilometer i timen når en er på utkikk etter dyrene, men i det tempoet rister hele bilen, cd spilleren hakker, tarmgassen lister seg ufrivillig ut, plombene i tennene løsner og det er rett og slett ubehagelig å snakke. Det med tarmgassen var for øvrig ikke tilfelle, men jeg tror det er ok å ikke være nødt til å skulle på toalettet når en forserer S100. For øvrig er det mye mindre risting og alt er mye greiere dersom en kjører veien i 40, eller endog i 50 eller mer. 

Dessuten har en ikke lov til å kjøre fortere enn i 40 på grusveiene i nasjonalparken, og tro det eller ei de har faktisk radarkontroller i nasjonalparken. Ikke vet jeg om de har risikotillegg fordi de risikerer å bli spist av en leopard eller noe sånn.

Men tilbake til den legendariske S100. Den er viden kjent for å være den beste plassen i Kruger for å få sett løver. Løveflokken som nå regjerer på S100 består av hele 24 familiemedlemmer. 8 små, noen tenåringer og resten voksne av ulik alder. Løver i vill tilstand kan for øvrig bli inntil 15 år. To av dagene oppe ved Satara tilbragte jeg i nær kontakt med hele flokken, andre dager så jeg bare et eller noen få familiemedlemmer og på enkelte turer var det ikke noen å se i det hele tatt.

For øvrig er det slik at løvene stort sett gjør ingenting i 22 av døgnets 24 timer, og jakten foregår mest når det er skumt eller mørkt, så det er ikke så sannsynlig at de gjør noen «skikkelige løvekunster» når du først ser dem.