Bilder fra Addo Elephant Park

Hei folkens, her er vi igjen med en liten bildeblogg fra dagene i Addo. Bildene er tatt med Nikon D600 og Nikon 500mm f4 VR. Du kan klikke på bildene for å se dem i større format.

En Black Backed Jackal stilte seg fint opp mellom bena på elefanten

Deilige dager i Durban

Nå er vi i Durban midtvinters og dagene viser seg fra sin bedre side med temperaturer fra 19 – 27 og alt fra overskyet til knallblå himmel - bortsett fra en bitteliten regnskur i formiddag. Vi bor på en liten og sjarmerende b&b (bed and breakfast) i Portland drive i en av de nordlige bydelene av Durban som heter Umhlanga. Området her er veldig trygt, så her kan man ta bena fatt og gå turer hvor som helst i nabolaget. Her har Jessica og Eric drevet Jessicas B&B i mange, mange år og ser ut til å trives med det. Han har tidligere vært krokodillejeger og bilmekaniker men de er begge pensjonister nå. De har en hushjelp som kommer hver morgen for å vaske og holde alle rommene i orden, samt at de har en gartner som kommer to dager i uken for å holde hagen fin og flott.

Vi har startet på det gode liv og begynner dagene med en lang og lat frokost før vi tar de nye joggeskoene fatt og går/jogger en lang tur fra der vi bor, ned til stranda, langs strandpromenaden – gjerne fram og tilbake, og opp igjen. I går ble det ca 10 km x 2.

Vi har også oppdaget det lokale kjøpesenteret "Gateway" - å du og du så mange ting de har der! Og tror du jammen ikke det er salg også..:) Vi har kjøpt nye joggesko, sånn punktering på boks eller hva nå det heter - altså en sprayboks med skum og luft som du bare kobler på ventilen i dekket og spruter inn greiene etter at du har punktert, og vips, så er dekket både fullt av luft og tett, og du kan kjøre videre uten å måtte skifte dekk. Og så har Geir Olaf fått Sør-Afrikansk mobiltelefon, og vi har kjøpt potetskreller og shorts. Da skulle vel alt være klart til både fint vær og et liv i villmarken? Dette er altså en del av forberedelsene til oppholdet i Kruger National Park fra den 17. august og et par måneder framover. Erfaringsmessig er både potetskreller, eggedeler og skarpe kniver mangelvare på hyttene i Krugerparken, så det må handles inn før den 17. Skulle tro vi var på vei til et kurs i matlaging... 

Ellers har vi brukt litt tid til å planlegge de neste ukene som ser slik ut: Mandag kjører vi fra Durban til Kokstad, en kort tur på ca 2 1/2 - 3 timer. Tirsdag drar vi fra Kokstad tidlig om morgenen og har en lang kjøreøkt til King Williams Town. Onsdag morgen setter vi kursen for Knysna, og på torsdag kommer vi fram til Hermanus hvor vi blir til mandag den 5. august. Der får vi besøk av kjentfolk som overnatter og det er alltid koselig! Da skal også bilen få komme på verksted og få en grundig sjekk før vi starter på et litt mer øde og ørkenaktig kjørestrekk opp mot Springbok på vestkysten, nesten oppe ved grensen til Namibia. Her er reiseruten med kart. 

Snart kommer det en bildeblogg fra Addo Elephant Park

Her går det unna!

Vi kjører mye bil om dagen, og møter kanskje ikke så alt for mange mennesker - men det blir mange inntrykk likevel. Vi har vel forsåvidt sagt lite om Stellenbosch, Wilderness, Addo og East London - men alle disse stedene har vi altså vært innom siden det litt spesielle møtet med Colesberg.
Turen fra Colesberg til Stellenbosch gikk radig, men det er ikke til å stikke under en stol at det er litt kjedelig å kjøre SÅ beint, SÅ lenge;)

Fredag ettermiddag startet det store regnværet når vi hadde 2 timer igjen til vi var framme i Stellenbosch. Og det regnet ikke litt heller - her var det som om himmelen åpnet seg og tømte ut alt oppspart siden jul i fjor. Vi måtte gire ned noen hakk og kom litt senere, men trygt fram til hotellet vårt. Dette var også dagen vi skulle hente vår egen bil! Vi hadde også invitert noen venner over på middag, så kvelden var fylt til randen med hyggelige hendelser. Uansett hvor hyggelig det var, måtte vi videre neste dag - denne gangen var det transportetappe langs vakre Garden Route til det lille pittoreske stedet Wilderness. Det var vel allerede der at Ingeborg begynte å forberede seg på hva som skulle skje dagen etter...
Lørdag morgen pakket vi stille koffertene og spiste en god og næringsrik frokost, puttet bagasjen og oss selv i bilen og satte kursen mot Addo - Elefantenes Rike.
Som de fleste av dere vet, er det Geir Olaf som har kompetansen og ureddheten på det med ville og store dyr, mens Ingeborg er den som lager små og store eventyr og fortellinger om hvor galt disse møtene med de store og ville dyrene kan gå. Grei arbeidsfordeling!
Vi entret Addo Elephant Park lørdag ettermiddag og mange både dyr og mennesker var på veien (bokstavelig talt). Vi hadde tidlig bestemt oss for å kjøre til et vannhull for å se om det kom noen for å drikke litt før vi måtte ut av parken før mørkets frambrudd.

Her kommer to historier fortalt fra samme sted, sett med to par forskjellige øyne (det bilr dessverre ikke premie for å tippe hva som er hvems historie):

Jeg svinger bilen lett og elegant i posisjon, slik at fotografen skal ha en perfekt sikt og avstand til vannhullet og de dyrene som eventuelt vil komme for å drikke. Jeg er ikke så opptatt av å se de aller største dyrene så jeg ser i en annen retning og tenker på noe annet. Jeg synes nemlig de er skumle og jeg er ganske sikker på at de kommer til å spise oss. Ja ja, om ikke de har lyst til å spise oss, vil de helt sikkert stange inn døra på bilen eller vippe oss ut av veien fordi vi sto akkurat der de hadde tenkt å gå...
Jeg sitter og speider utover slettene som omkranser vannhullet, og kjenner at det knytter seg i magen når jeg tror jeg ser en hel flokk med elefanter i det fjerne som kommer mot oss (ja, du leste riktig - de kommer mot OSS, ikke mot vannhullet... - skjønner?). Verre blir det da jeg oppdager at jeg har tatt feil, og at det ikke er elefanter, men BØFLER som kommer mot oss. Jeg rangerer bøfler som noen av de farligste av "the big 5", for de har noen vanvittige horn og de ser ikke så veldig lure ut.
De kommer nærmere og nærmere... Og ikke nok med det - plutselig dukker det opp en stor elefant som brøyter seg fram foran alle disse bøflene. Det som om han sier: Stans - jeg vil drikke først; dere kan stå her så lenge og bestemme dere for hvilken bil dere vil stange og gå til angrep på. Den ene bøffelen tar ham på ordet og står og stirrer meg olmt i øynene... Lenge...... Lenge......
Til slutt inviteres en av bøflene over til å drikke med sjefen sjøl - og da blir det fest og ballonger. Alle mann til pumpene! Vi er omringet av bøfler på alle 4 sider av bilen. Jeg prøver å sette med inn i blodtrykksmålersituasjonen - slapp av, det gjør ingenting om hjertet slår litt ekstra, tenk på noe rolig og hyggelig, ja vel, lurer på om jeg har husket å omadressere all posten, kjekt hvis det blir fint vær i morgen også, tja kanskje vi må skifte vindusviskere på bilen. Altså - man blir ikke mindre stresset av å tenke på å ikke stresse...
Bare for å være helt tydelig - det gikk kjempefint, alle er i god behold og jeg kom ett skritt videre på veien til å godta og bli forsont med disse dyrene. Følg med på neste episode av Ingeborg lærer seg å holde hodet kaldt i møte med de store dyrene:)

Kom an kompis - ta en slurk sammen med meg!

Endelig tilbake i Addo National Park med alle elefantene. Ved dette vannhullet var det en flott opplevelse med masse elefanter da jeg var her sist i 2009. Vi får bare vente å se hva som skjer mens dagen går over mot kveld.

Det er et par store elefanter borte i skogen på andre siden av vannhullet, men det er alt for langt hold til å få noen brukbare bilder. Jeg får sjekke kameraene og innstillingene en gang til. Joda alt er som det skal være, jeg er klar til å reagere på kort varsel, nå er det bare å håpe på en elefantflokk eller noe annet snadder.

Hva er det som rører seg i skogkanten på andre siden av bilen? Jeg sitter selvfølgelig på kongeplassen vendt mot vannhullet, mens Ingeborg sitter på andre siden. Gradvis blir bevegelsene i skogholtet tydeligere og endelig åpenbarer det seg en stor bøffelflokk på linje. Lyset er helt feil i den retningen, så jeg lar være å ta noen bilder. Mitt eneste håp er at de kommer bort til vannhullet og bilen vår står mellom bøflene og vannet. Jeg er ikke det minste bekymret for at noe kan gå galt, eneste måtte være hvis Ingeborg synes det blir for tøft.

Bøffelflokken fortsetter sin vandring på linje mot vannhullet og oss. Plutselig dukker det opp en elefant i hurtig gange forbi bøflene og med retning vannhullet. Dette får de fleste bøflene til å bremse opp, men noen få fortsetter i samme tempo. Endelig er elefanten og en av bøflene forbi bilen vår og på vei de siste meterne mot vannet. Jeg har funnet fram et kamera med en 120 – 300mm 2,8 linse. To andre kamera ligger ved siden av meg klare for action. Lyset er varmt, de grønne sivene danner en perfekt bakgrunn. Klarer jeg å få plassert bøffel og elefant på samme bilde? Vil de akseptere hverandre side ved side, eller vil det bli en liten fight her? To av «the big five» side ved side ved et vannhull dette er ikke dagligkost. Tjuve minutter og 250 bilder senere er situasjonen over. Og, ja jeg vet at jeg klinket inn noen skikkelig gode bilder innimellom.

Ok - stikk og hent vennene dine da...

Colesberg – eller ukorrekt oversatt; kuldeberget

Etter en deilig natt og god frokost på The Aviator Hotel i Johannesburg, setter vi kursen sørover og vet at vi har mange mil foran oss i bilen før vi kan ta kveld igjen i den lille byen Colesberg.

Colesberg ligger midt i mellom Johannesburg og Cape Town og er derfor et perfekt sted å overnatte for alle som kjører mellom disse to byene. Det er forresten ikke så mange andre muligheter heller, for alt som er å se på strekningen er flatt og tørt landskap, flatt og tørt landskap, flatt og tørt landskap.... Det som er fint med det, er at sjåføren får lekt at hun er racerbilfører:) I alle fall; etter ca 700 km gledet vi oss til å ramle opp i deilige hotellsenger og kanskje ta en god, varm dusj før vi gikk ned i restauranten for å spise middag.

Dette er hva som skjedde: 

Kuldeberget er et sted vi strengt tatt kunne forbigått i stillhet uten å skrive om det. Men nå når klokken er halv seks om kvelden og vi har krabbet under dynen og ullpledd, fullt påkledde for å holde varmen er det kanskje verd noen ord?

Hotellet er en blanding av Twin Peaks og Shining – ondskapens hotell. Alle de andre rommene blir tilsynelatende pusset opp og er dekket av plast og tomhet. Det er endeløse korridorer og plutselig dukker det opp en og annen skikkelse i korridorene. Spesielt er det en liten hvit hund som går igjen eller vandrer rundt.

Rommet vårt er for øvrig ikke så ille. Det er pusset opp. Bak sengegavlen fant vi lysbryterne til leselampene, og de slår seg av når vi slipper taket i sengegavlen slik at den naturlig siger tilbake til veggen. Vi har blitt forsynt med verdens største flyttbare varmovn, som for øvrig bare blåser kald luft ut i rommet. Ingeborg har funnet fram ullundertøyet sitt. Utenfor pisker vinden, løvet spiller sin egen kalde melodi, bilene suser forbi. De få afrikanerne som er ute er ikledd Jærbunad, skinnluer og hansker. De fleste haster bare videre i den kalde sønnavinden uten å se seg om hverken til høyre eller venstre. Et ruset par liver opp bybildet med å kjefte høylytt på hverandre. Selv pc-en går mye tregere her i Colesberg enn den noen gang har gjort. Det er ikke lenge før nattemørket siger på og vi gleder oss skikkelig til å våkne opp i grålysningen og komme oss vekk herifra.

Colesberg burde vært forbigått i stillhet, men det er midtveis mellom Johannesburg og Stellenbosch, et forblåst og øde sted her ute i halvørkenen som omkranser stedet. Hvis du skulle komme til Colesberg så er mitt råd – reis videre, ikke stopp, for det er intet bra som skjer på dette stedet.

Hei igjen! Jeg burde ikke skrevet mer om vårt opphold i Colesberg på Colesberg Lodge, men jeg bare må skrive om de siste hendelser på her på Colesberg der opplevelser av kulde og tomhet står i kø for å imponere. Planen var å legge seg musestille i sengen klokken seks i kveld og bli der til morgengry gav håp om en ny dag med nye opplevelser, men slik ble det ikke. Allerede klokken ni om kvelden våknet vi med skrikende tarmer. Larmen fra tarmene gjorde det umulig å sove og vi ble drevet ut av rommet, gjennom korridorene med den tyngende lyden av tomhet og ned i restauranten. Restaurantbordene var dekket etter alle kunstens regler med sølvtøy, hvite duker og det hele, men om det hadde stått sånn en time, en dag, eller en måned vites ikke. Her var det ikke lyder av tallerkenskraping eller muntre stemmer, bare denne uendelige lyden av ingenting. Forvirret ble vi stående i døråpningen lenge, men ingen var å se. Til slutt snudde vi oss i villrede og begynte å vandre tilbake mot rommet vårt. Men plutselig dukket det en trillrund liten kelner opp mellom beina mine. For meg så det ut som en dverg, men det er mange som blir små sett ut i fra mitt ståsted nesten to meter over bakken. Hennes engelsk var upåklagelig og vi lot oss lokke tilbake til restauranten. Aldri har jeg vel sett en kelner med en sådan påkledning; hun hadde fleecejakke med boblevest over og lue på hodet. Vi bestilte maten og fikk en hel time til å undre oss over hvordan det kom til å smake, uansett så var vi så sultne at vi hadde fått ned det meste tror jeg.

Da maten omsider kom på bordet viste det seg at den smakte fortreffelig. Det var virkelig en opplevelse, men jeg gjentar følgende – ikke dra innom Colesberg, kjør om Kimberly!

Kvelden før Afrika

I morgen flyr vi inn over det Afrikanske kontinent, og dagen derpå starter vi på en måneds rundreise med bil som ender opp i Kruger national park. Før den tid skal vi innom Addo med sine store elefanter, besøke kjente i Durban, kanskje ta noen dager innom Drakensberg for å fotografere de store gribbene som befinner seg der. Deretter går turen videre til Hermanus ved Cape Town for å se om de store hvalene har begynt å trekke inn til land. Hvis det er tilfelle, så kan vi sitte på svabergene og oppleve store hvaler som boltrer seg like under svabergene vi sitter på. Vi kommer til å si hei til kjente i Cape Town før vi drar nordover for å se på vårblomstringen i Namaqualand. Og deretter er det beine veien til Kruger national park. Det blir mye kjøring den første måneden, kanskje så mye som 7 – 8000 km.

Deretter blir det to hele måneder med foto fra morgengry til solnedgang i Kruger. Det vil fortsatt være vinter når vi kommer til området. Det har sine fordeler, blant annet er sikten bra fordi det er lite løv på trærne, malarimyggen er ikke noe problem fordi det er tørt og det blir neppe for varmt om dagen. Det vil være mangel på vann i terrenget, noe som vil gi mange opplevelser rundt vannhullene. Ulemper med årstiden er det og, hyttene vi bor i er ikke oppvarmet så vi har kjøpt langt ullundertøy som kan bli godt å ha dersom nattetemperaturen nærmer seg 0 grader, og de grønne frodige omgivelsene rundt dyrene vil mangle.

Etter hvert blir det varmere i været og regnet vil gjøre det golde landskapet frodig, sikten blir dårligere og malariamyggen vil bli mer aktiv, Samtidig vil lyset ofte være enda bedre med et vær som skifter mellom sol og regnbyger.

I midten av oktober forflytter vi oss til Kgalagadi national park, eller som noen sier – the last frontier eller Kalahariørkenen. Her blir temperaturforskjellen mellom dag og natt enda mer merkbar. Landskapet er halvørken og det er ofte en fenomenal sikt utover i terrenget. Dyrelivet her er ganske annerledes enn i Kruger. Det finnes en del andre antilopeslag her, hannløvene har en mørk man og sjansen for å møte på små og store skorpioner, og muligheten for å møte på ulike slanger er mye større her - stilig. Samtidig kan man sitte hele dagen ved et vannhull og få opplevelse på opplevelse med stadig nye dyr som kommer innom for å slukke tørsten.

1. november kommer vi til leiligheten vår på Strand utenfor Cape Town, Der blir vi fram til 1. mai før vi setter kursen mot Kgalagadi, Etosha, Namibia, Botswana, Victoria Falls med mer. Fram til ca 7.juni har vi stort sett planene klare, noe som har vært nødvendig fordi enkelte overnattinger/begivenheter må bestilles et år i forveien. Beregnet hjemkomst til Norge blir rundt 10.juli neste år hvis alt går etter planen.

Leiligheten vi har på Strand har tre soverom, og vi trenger strengt tatt bare ett av dem selv. Derfor har vi god plass til eventuelt besøkende. Ved juletider har ungene og min mor første prioritet. Når de kommer er ikke avklart på grunn av usikkerheter med tanke på skoleplasser og eksamener. Dersom vi får til dette i første del av juleferien så har familien Lie/Berge tinget på plasser siste del av juleferien. I vinterferien har vi fått klare signaler fra familien Rollheim/Larsen om at de kommer på besøk. Det er og enkelte andre som har sagt at de veldig gjerne vil komme en tur, men da utenom skoleferiene i Norge. Det gleder vi oss veldig til! Vi blir nok i Strand stordelen av tiden, men noen utflukter blir det innimellom, blant annet så skal undertegnede noen dager til Kasane/Chobe i midten av mars. Dette er en fototur som foregår i grenseområdene mellom Namibia og Botswana og der all tiden tilbringes ute på elvene i området.

For de av dere som savner bilder i denne artikkelen…. Hallo, vi er på hotel ved Sola flyplass og må opp kl 03 i natt for å rekke flyet. Minnekortene, eksterne harddisker og pc er tømt for bilder, alt er gjort klart for å fylles opp de neste månedene.

Hvorfor gjør vi dette?

Har du noen ganger lukket øynene og drømt deg bort?

Det var omtrent slik ideen til denne reisen startet i 2010.

Vi satt her hjemme og snakket om at det hadde vært deilig med et sabbatsår hvor vi kunne reise rundt i verden - ja kanskje verden rundt, til og med. Vi begynte å konkretisere ønskene og drømmene, og dette er noe av de forslagene som ble lagt på bordet: 14 dager i Alaska for å fotografere grizzly bjørn tidlig på høsten, 14 dager på cruiseskip i Karibien og steel drum studier på Trinidad/Tobago, safari i forskjellige land i Afrika, et lengre opphold i Sør-Afrika, våren i Vietnam og Sør-Kina før vi returnerte til Norge.

Vi begynte med å kjøpe masse reisebøker, og leste oss gjennom mye nyttig, og noe ikke fullt så nyttig informasjon om mange forskjellige land og områder. Vi brukte også internett mye til å samle informasjon, bilder, og lese om andre folks opplevelser og beskrivelser av sine reiser. Det var ufattelig fascinerende! Da fant vi også ut at det er noe som heter Air Pass hos forskjellige flyselskaper, allianser og på forskjellige kontinenter - det er kanskje noe for dere som har tenkt dere rundt hele kloden en gang? Da kan du lage deg en rundreise hos en allianse (bestående av flere flyselskap) som vil koste deg mye mindre enn om du bestiller enkeltreiser hos de samme selskapene. Klikk her for mer informasjon om Air Pass.

Vi begynte allerede da å innse at dette kunne bli et år hvor tanker og følelser ble bombardert med inntrykk og opplevelser, og vi måtte snakke litt om hvordan vi kunne få fordøyd alle disse inntrykkene og opplevelsene på en ordentlig måte. Svaret kom ganske raskt, og var veldig enkelt: Vi måtte skjære ned omfanget av turen, og heller tenke at det man ikke rakk første gangen kunne man sikkert få gjort en annen gang. 

Etter det som på scenespråket heter "kill your darlings", altså at man må ta vekk noe man strengt tatt har veldig lyst til å ha med, begynte turen å ta den formen den har i dag: Vi hadde lyst til å være i Sør-Afrika over en lengre periode, og dermed kom den gode løsningen:) Vi starter året med en roadtrip som begynner med en gang vi lander i Joburg nå på onsdag. Her kan du se ruten vår de første 12 dagene på kartet: Rute 17. - 29. juli Hvis noen vet hvordan jeg kan lage en litt mer elegant og nøyaktig linje fra sted til sted, vil jeg sette pris på tilbakemelding enten her, eller på ingeborgloseth@gmail.com