"Strong medicine" og kynisk grådighet

For et par år siden var vi på et hotell med en fantastisk beliggenhet i Kina som heter The Hidden Dragon. Hun som drev hotellet hadde tatt universitetsutdannelse i engelsk og var en blid og oppvakt kvinne. På vår ferd i området ble vi klar over at det nok var en del slanger rundt omkring og vi brakte dette på bane for vår hotelldirektør. Joda, hun sa at dette medførte riktighet, men samtidig var slanger «strong medicine» og hun drakk selv slangeblod når hun fikk tilgang til dette. For vår egen del hadde vi året før fått tilbud om å drikke slangebrennevin, men lukten fra flasken med en død slange oppi framkalte brekningsfornemmelser allerede før den var innenfor en armlengdes avstand. 

Nå er vel ikke bevaring av giftige og potensielt dødelige slanger noe som opptar de fleste av oss, og jeg kan godt leve med at de dreper en og annen slange fordi det er "strong medicine" og godt for det meste.

Men her i Sør-Afrika har vi og et par levende skapninger som mange i den asiatiske verden opplever som ekstremt god medisin og da rykker problemet oss nærmere inn på livet. En ting er haiene vi har uti havet her, og da spesielt hvithaien som skal være av det ekstremt gode slaget til å kurere allverdens med plager vi mennesker kan pådra oss. Når det gjelder haiene er det for øvrig bare finnen på ryggen som er medisin, så resten av den 1-2 tonns tunge hvithaien har ingen betydning og blir gjerne kastet til havs igjen når ryggfinnen er skåret av. Dette skjer blant annet både fordi verdien av haien ligger i ryggfinnen og fordi det mange steder er forbudt å fange hai. Det er tross alt lettere å gjemme vekk en ryggfinne på 5-6 kilo enn en 6 meters hai på 2 tonn. For øvrig er mange av dem som driver med denne fangsten fattige fiskere som ser at de får godt betalt for haifinnen og ikke tenker over begrep som biologisk mangfold og miljø. Problemet med ulovlig fangst av hai er nok og mer utbredt i Asia og videre oppover på østkysten av Afrika enn lengst her nede i Sør.

Hvithai på jakt etter mat

Det finnes to typer neshorn i Sør-Afrika, svart neshorn - slik som dette

...og hvitt neshorn. Forskjellen ser du på munnpartiet - det hvite har en bredere og flatere munn

1004, det er tallet jeg vil snakke litt om i dagens blogg. 1004 neshorn måtte bøte med livet her i Sør-Afrika i 2013 fordi en del asiatiske menn ser på hornet til neshornet som ekstremt "strong medicine". Et kilo horn er visstnok mer verd enn et kilo gull eller heroin. Og det er kun de to hornene på neshornet som har verdi, resten av dyret blir liggende igjen til gribbene. Antall drepte neshorn har bare økt de siste årene ( i 2010 ble 333 neshorn drept og i 2012 668) til tross for at myndighetene setter inn hardere tiltak. Maksimum fengselstraff for krypskyting er økt til 30 år i noen av provinsene i landet. 

Friske neshorn ser ut slik som dette

Og dette er Higgins - det første neshornet som har overlevd en "poaching" altså et angrep hvor de bedøvde ham og  fjernet hornene. Han virker som et dystert og deprimert dyr. Han bor nå i en privat game park like nord for Cape Town.

Sørafrikanske elitesoldater er på lur rundt i Kruger nationalpark og de har tatt i bruk dronefly og spesialtrente hunder i krigen mot krypskyttere. I enkelte private game-reserve har man bedøvd neshorn og skåret av dem hornet for å beskytte dem mot krypskyting. Dette har ikke fungert for det viser seg at kanskje så mye som 50% av hornets vekt befinner seg dypere nede enn der det er naturlig å sage av hvis en ønsker å la dyret leve videre. Det er jo og et spørsmål om hvordan det påvirker et stolt neshorn å ikke lenger ha hornene sine i behold, og hvor stilig det er for oss å se neshorn som går rundt uten horn.

Samtidig har de som står bak krypskytingen blitt mer og mer profesjonelle og oppfinnsomme. I noen tilfeller tar de helikopter i bruk, skyter dyrene fra luften, lander ved siden av dyret og bruker motorsagen for å kutte av hornene og i løpet av fem minutter er de i luften igjen. I noen tilfeller har hornene blitt fjernet fra utstoppede dyr på museum i Europa, men først og fremt overlates mesteparten av risikoarbeidet til fattige folk som bor i nærheten av Kruger og det ser ut til at flesteparten av krypskytterne tar seg inn fra Mozambique. Det foregår en regelrett krig i Kruger mellom de som er der for å beskytte neshornene og krypskytterne. Fra 1. til 22. januar i år ble 11 krypskyttere drept av elitesoldater og park-rangere. Etter å ha lest meg gjennom en avisartikkel om dette begynte jeg å bla meg nedover i kommentarfeltet under. Jeg har vel ofte syntes at privatpersoners kommentarer i aviser hjemme i Norge er noe drøye, men det er ingenting i forhold til hva jeg fant her. Her er noen helt tilfeldige kommentarer jeg sakset fra avisen:

• Great news these bastards after being shot should be served to the lions.
• Only 11 HUMANS dead ...  Surely the SADF can't be that bad ...
• Only 11 IN-HUMANS dead

Dette er absolutt ikke de verste kommentarene, det gjenspeiler bare at folk flest her nede er glad i neshornene og synes de er et flott skue ute i det fri. For øvrig er det nå snakk om å gjenreise grensegjerdet mot Mozambique fordi det viser seg at mange av krypskytterne kommer inn i Kruger den veien.

Det kommer stadig nye forslag til hvordan man skal få en slutt på krypskytingen. Det er forslag om å opprette områder i Australia for en del neshorn, bedøve dyrene og sette inn små GPS sendere i hornene eller smøre hornene inn med dødelig gift. Det siste er  kanskje litt dramatisk fordi det er ikke sikkert at mannen i huset er klar over at hans fru har tilsatt litt "strong medicine" i maten han blir servert. På Java har de visstnok den lille neshornbestanden sin i godt bevoktede områder, der eventuelle mennesker som forviller seg inn der vil bli skutt først som sist.

Hvis vi bare kunne fått overbevist kineserne om at det som er virkelig "strong medicine" er norsk løvetann eller brunsneglene i hagen. Det ville vært et kinderegg. Vi ville fått bevart neshornene, blitt kvitt løvetann og snegler og tjent noen kroner på toppen av det hele.

Helt til slutt: It is said that testicles from rhino poachers can cure aids.

La oss gjøre vårt for å bevare neshornene gjennom å spre nyheten om løvetann, brunsnegler "and tell people that it is said that testicles from rhino poachers can cure aids" (det siste tør jeg for øvrig ikke skrive på norsk, da Ingeborg synes det er litt i drøyeste laget)

Vi ønsker dere alle en deilig uke!

Høst i det sørlige Afrika

Kjenner du følelsen? 

Det er kaldt å gå på flisene i gangen - det er deilig å dusje i varmt vann og ikke i kaldt - det er godt å sove med dynen oppå seg og ikke ved siden - det er best å ikke ha sandaler på ute - det er veldig kaldt å hente melk og yoghurt i kjøledisken i butikken... Sånn har vi det nå.
Høsten er definitivt kommet for å bli en stund. Vi skalker alle luker og det er like før vi må sette på varmen i gulvet. Ute er det 22 grader.....

Lurer på hvordan det blir å komme hjem?

Mens vi venter på svaret, planlegger vi de siste månedene av det deilige friåret vårt. Vi skal forlate Cape Town området 1. mai. Da setter vi kursen nordover (i visshet om varmere vær) til Kgalagadi og Namibia.

Og i mellomtiden kan dere ta en titt på noen av de mange bildene som Geir Olaf har tatt, som vi ikke har fått vist dere tidligere.

Dette er en samling av det som kalles "Super Seven" - altså en utvidelse av "Big 5". Super Seven er bøffel, løve, neshorn, leopard, elefant + villhund og cheetah (gepard). For dere som lurer, har geparden en svart linje fra øynene og nedover ansiktet, samt at leoparden har større "prikker".

Enjoy!

Bøffel 

Cheetah (Gepard)

Elefant

Leopard

Det er 2 leoparder på bildet - en i treet, og en ved foten av stammen:)

Løve

Neshorn

Villhund

Vi ønsker dere alle en deilig VÅRUKE! 

Husk å stille vekta 10 kg tilbake neste helg - det er overgang til sommervekt:)

Cape Town Carnival

Hei og velkommen til karnevalsbloggen - dere skulle ha vært her og opplevd det!

Lørdag 15. mars var det duket for årets karneval i Cape Town, og for første gang i historien skulle Cape Whalers Field Band delta i den store paraden om kvelden. Cape Whalers Field Band er det korpset som Ingeborg jobbet for i 2003 og som hun jobber som frivillig for nå. Det hele startet i 1997 med ett korps her i Cape Town området, men organisasjonen har vokst og det er opprettet to andre korps også i dette området, pluss mange, mange flere i resten av Sør-Afrika. 

Under slike store arrangement som dette karnevalet er, setter de ofte sammen musikanter fra de forskjellige korpsene for å "toppe laget". I tillegg skulle det være med et steel band fra en annen skole i området som hadde øvd på de sammen låtene. De skulle stå på en lastebil som kjørte foran korpset - de var mikket opp som vi kaller det (de hadde mikrofoner under steel drum'ene) og lyden ble sendt ut av noen gedigne høyttalere bak på lastebilen og bakover til korpset som "marsjerte" bak bilen. Når jeg sier "marsjerte" så betyr det ikke at det var dårlig marsjering, men i Afrika marsjerer disse korpsene ikke så mye - de mere duver avgårde og tar gjerne skrittene til siden i stedet for rett fram.

Steel Bandet er klart på lastebilen sin, og det læreren står på og prøver å kikke over, er høyttalerene!!

Cape Whalers Field Band er også klare for parade

Dagen før var det siste øvelse før den store karnevalsdagen, og alle forberedelser var gjort. Låtene satt som en kule, trinnene var øvd på og alle var klare for å dra til Cape Town. Jeg var på jobb denne dagen, og fikk igjen oppleve forskjellen på korps her og hjemme. Beskjeden var klar - det var KUN musikanter over 14 år som kunne være med (sent om kvelden og alkoholservering). En jente ble faktisk bedt om å forlate øvelsen, siden hun ikke fylte 14 før 31. mars. Beinhardt! Men organisasjonen er veldig opptatt av å inkludere lifeskills i korpsene, altså læren om hvordan det er å leve, og da må det være såpass. Du kan ikke late som om du er 14 når du faktisk bare er 13.
Den andre viktige beskjeden var; alle må ha "uniform". Uniformen består av sorte bukser, sorte sokker og sorte sko som de må skaffe seg selv, pluss en field band t-skjorte som de har fått av korpset. De som ikke hadde dette på når de ble plukket opp av bussen, fikk ikke være med - igjen BEINHARDT! Men det viser seg at det virker da - ingen hadde så god disiplin og oppførte seg så fint som "våre" ungdommer. Og det kan røyne på for alle og enhver når jeg forteller om programmet for dagen.

Musikantene ble plukket opp kl. 12.30 og kjørt i busser til Cape Town. Der startet den første venteperioden. Jeg møtte dem utenfor Sea Point Stadium klokken halv tre, og da hadde de allerede ventet en stund slik som dette.

Her kommer meldingen om at capsen må av - det skaper like stor sorg i alle land...

Rundt klokken tre ble vi hentet av våre marshall'er - altså personer som skulle følge oss hele dagen, og vise oss hvor vi skulle og hva vi skulle gjøre. Her representert ved en av dem:

De hadde også fine flagg med grønt i ene enden og rødt i andre enden som de viftet med når vi skulle bevege oss eller stoppe - her er Lettie (ekte korpsmor) og den andre marshallen vår (hun med sneipen).

Det ble mye venting, men med så flotte ungdommer er det ikke noe problem. Vi ble geleidet inn i Sea Point Stadiums parkeringshus, der alt var utrolig godt lagt opp. Det var en egen sminkeavdeling, og det ble ropt opp hvor mange som skulle komme til sminking, det var en kostymeutdeling (vi fikk de fjonge skautene som dere ser på forskjellige bilder) og det var selvfølgelig servering av mat og drikke.

Og slik som dette gikk store deler av ettermiddagen

Og mens noen ble sminket MYE....

...fikk vi andre litt rødt i kinnene og en svart strek på øyelokket:)

De som sier at Afrika er uten plan og litt tilfeldig, kan ha rett i mange situasjoner, men når det gjelder Cape Town Carnival er ingenting tilfeldig. Her var alt timet og tilrettelagt som Egon Olsen ville ha sagt det. Med tusenvis av deltakere som skal sminkes, dolles, bespises, kles opp og sluses videre, lastebiler som skal rigges til med lyd,- og lysutstyr og annen pynt, store flåter med kjempestore og fargerike dyre,- og menneskefigurer på, lys, røykmaskiner, konfettikanoner, spesiallagde spisesteder og vannhull langs ruten som skal rigges til, blir det å sette rekkefølgen i et 17. mai tog rene barneskirennet.

Rundt halv syv ble vi kjørt i buss til startstedet for paraden - der var det bare å vente enda litt mer før det hele skulle starte klokken halv åtte. Det kjekke var at Arthur kom for å hilse på - han startet å spille trommer hos meg i 2003 og klarer heller ikke å slutte å bry seg om Field Bandet.

Nyt noen av øyeblikkene under paraden (jeg dansegikk med korpset, så jeg fikk ikke tatt så mange bilder - men jeg lurte meg til å stå ute mens de første gikk avgårde)

Sebraene syklet avsted glade og uvitende om at.....

....løven faktisk lå hakk i hæl... Hverdagsdrama i Afrika

Lastebilen er stylet og klar for parade

Noen kom fra en annen planet

Mens andre ville danse samba

Fantastiske kostymer og hodeplagg 1

Fantastiske kostymer og hodeplagg 2

Dagens enhjørning

Denne krokodilleflåten var ca 50 meter lang og ble skjøvet fram av 8 menn

Dette var deltakere fra et matematikkuniversitet!

Stor dame som blir holdt i hånden av to små menn

Hun ble fulgt av disse karene fra Burundi - jeg løftet på en av disse trommene før avgang og de vurderes til et sted mellom 15 og 20 kilo. Det står respekt av å ha de på hodet gjennom en hel parade!

Disse styltene var ikke for nybegynnere

Og endelig kom de som jeg kjente:) Da var det bare til å hoppe inn og være med på moroa.

Etter to timer i paraden uten ett eneste sekund pause, var det mange slitne kropper og lepper. Da var det godt å få litt mat før de satte seg på bussen og dro hjem igjen. Men jeg er helt sikker på at alle var enige om at det hadde vært en fin tur;)

Slitne men like blide musikanter og dansere etter paraden

Den nye og den nettopp pensjonerte lederen for FBF i Western Cape, Bridget og Belinda var også litt slitne, men glade

Vi takker for denne gang og ønsker dere en flott og ubrukt uke - nyt den! 

Husk at dere kan klikke på bildene hvis dere vil se dem i et større format.