Mer Namibia

Hei igjen - vi er kommet til hovedstaden Windhoek, som ligger ganske så midt i landet på alle måter. Her sover vi i to netter før vi setter kursen sørover til Sossusvlei med sine ildrøde sanddyner og øde landskap.

Nå begynner vi å merke vinteren på alvor; det er veldig kaldt på nettene (ned mot frysepunktet og vel så det noen ganger) men dagene er fortsatt ganske gode og varme. Siden Windhoek ligger på 1700 meter over havet, sier det seg selv at det er kaldere her enn ute ved kysten. I går morges forlot vi Swakopmund i 33 grader og sandstorm, kjørte gjennom endeløse ørkenlandskap og over høye fjellpass til vi ankom Windhoek på kvelden i rundt 15 grader. Brrr;)

I dag skal vi gå på den legendariske restauranten Joes Beerhouse og spise de dyrene som Geir Olaf har tatt så mange bilder av. Lurer på om det blir Kudu, Gemsbok eller Springbok? Ryktene sier i alle fall at det skal være fantastisk god mat der, så vi ser fram til det.

Etter frokost i dag måtte vi følge X-Trail på "sykehuset" fordi det ene festet til panseret hadde røket. Vi dro først til Nissan verkstedet her i Windhoek, men de hadde ikke delen inne og det kunne gå tre dager før de fikk den. Og dette har jo ikke vi tid til.... I Sør-Afrika (og mange andre steder i Afrika) har de et uttrykk som heter nownow - det betyr nå med en gang. Sier du nownownow, betyr det med en eneste gang.

De henviste oss til Thies Body Work (høres nesten ut som et treningsstudio, spør du meg) for der kunne de kanskje hjelpe. Vi spurte om de trodde at Thies kunne hjelpe oss nownow, og da så bare mannen på oss og lo... "Det er ingen ting som heter nownow i Namibia", svarte han med et stort smil. Vi ble en smule bekymret, men dro til Thies med kryssede fingre.

Da vi kom til Thies og presenterte problemet, ble vi møtt med en seriøsitet og hjelpsomhet som du sjelden finner i Norge. De sa at siden vi skulle dra videre i morgen, ville de hjelpe oss med en eneste gang (nownownow). De ville først prøve å finne en brukt del, og hvis ikke det gikk, skulle de sveise.

Vi ble kjørt til nermeste kjøpesenter av firmaets egen sjåfør, og gikk rundt der og kokkelurte i 2 timer før telefonen ringte og de fortalte at bilen var ferdig og at sjåføren var på vei for å hente oss igjen.
Prisen var heller ikke avskriekkende - 300 kroner. Vi blir stadig imponerte over servicen og kvaliteten på arbeidet de utfører her i det sørlige Afrika!

Det betyr at vi kan kjøre videre i morgen tidlig med en X-Trail som fortsatt er i kanonform.

Dere hører fra oss når vi er på nett igjen - vi vet ikke helt når det blir.

Men om drøye to uker er vi hjemme igjen, og da kan vi jo snakkes på ordentlig:)

Ønkser dere alle en fin helg!

Namibia, "lille" Tyskland i Afrika

I dag har vi kommet til litt mer tettbygt strøk; vi er i Swakopmund helt ute ved kysten og vi har endelig fått tilgang til internett igjen. Her er det supert vær og vi skal være her i 3 dager - deilig!

Det å si at Namibia er et "lite" Tyskland i Afrika er misvisende, for det er et gedigent land: 824.292 km2 men med kun 2,3 millioner innbyggere. Her spilles det ompa og polka musikk på radioen og det snakkes tysk på en del av radiokanalene. Ellers er engelsk det offisielle språket og alle snakker afrikaans i tillegg til tysk og engelsk. Ellers er det "ordnung muss sein" over hele linjen og fartsbøtene er visstnok skyhøye - til og med på en søndag kjørte vi forbi ikke mindre enn 3 laserkontroller i løpet av ca 300 kilometer. Vi kjørte selvfølgelig ikke for fort!

Etosha Nasjonal Park var flott - kanskje ikke fullt så mange dyr (les kattedyr som løver, leoparder og cheetaher) som Geir Olaf kunne ønske seg, men han er den eneste av alle de menneskene vi har snakket med som så to leoparder på en dag. Det skal være sagt at det ble de to eneste han så på 3 uker da... Han var også så heldig å få med seg en cheetah (gepard) jakt etter en stakkars liten springbok. Denne gangen vant springboken og cheetah'ene måtte ut på jakt igjen på et senere tidspunkt.

Men her er noen av møtene vi hadde med løver - ganske så stilig:)

Sjefen i gata

Her var det samlet 14 løver ved vannhullet tidlig en morgen

Denne lille rakkaren ville klatre - kanskje ser du det ligger 5 andre løver i bakgrunnen?

Han ble litt sliten, så han hvilte litt midt på veien

Vi kommer tilbake med mer tekst og flere bilder senere i uken - måtte bare gi dere en liten smakebit på hva vi har opplevd siden sist dere hørte fra oss:)

Intelligente vaskemaskiner, dynekjøring og løver i veien

Vi har nå entret Namibia og 14 forunderlige og fantastiske dager i Kalahari er over. Vi har møtt mange flotte mennesker, sett masse fine dyr og kjørt "dyner" for første gang i våre liv!

Men det er kanskje best vi begynner med begynnelsen:

1. mai var alt pakket og vasket i 202 Beach Road på Strand, og en periode på 6 måneder med masse kjekt var faktisk over. Vi pakket bilen og satte kursen nordover mot Kgalagadi Transfrontier Park helt nordvest i landet. Vi hadde to overnattinger på veien og brukte siste dagen i Upington til å handle mat og det som trengtes for 14 dager i ødemarken. Vi skulle bo på de tre hovedcampene i parken, men visste av erfaring at butikkene hadde begrenset utvalg av både kjøtt, frukt og grønt, så vi tok med masse godt kjøtt som kunne grilles hver eneste kveld. Vi kjøpte også spade, kompressor, slepetau og "nytt dekk på boks" bare sånn i tilfelle… 

I tillegg til de "store" campene (de har mellom 10 og 20 hytter + en campingplass) skulle vi denne gangen også bo på en liten camp som heter Bitterpan som har 4 "hyttetelt" tett i tett.

Hytteteltet vårt på Bitterpan

Denne campen er en såkalt "wilderness camp" - det betyr at vi bor i velutstyrte hyttetelt på påler med flushedo, varmt vann, solcellestrøm til lampene og kjøleskap og fryser som går på gass. Det eneste som er annerledes i en wilderness camp er at det er absolutt ingen gjerder rundt campen. Løver og hyener kan spasere rett gjennom campen hvis de vil - noe de heldigvis ikke ville mens vi var der. Det kom to løver til vannhullet rett nedenfor teltene for å drikke, men de spaserte rolig videre i en annen retning. Ganske stilig å stå på terrassen til teltet og se på det hele, og det uten å være redd. 

Kan du se dem? De kommer der i regnet, samtidig som solen skinner. Klikker du på blidet, er det lettere å se løvene.

Et godt råd for å unngå at løvene gnafser på dekkene eller plasten på bilen din og teltet ditt, er visstnok å strø klor rundt bil og telt (sånt får du kjøpt til svømmebassenget ditt i store bøtter i butikkene her). 

For å komme til denne campen måtte vi kjøre gjennom et sanddynelandskap med ganske høye sanddyner. Vi senket lufttrykket i dekkene til 1,2, koblet inn 4 hjulstrekken, krysset fingrene og kjørte avgårde. Disse dynene har litt vegetasjon, men det er definitivt løs sand og opp og nedoverbakker som kan ta pusten fra en førstegangskjører. Det er slik at når du har nådd toppen på en dyne, må du stoppe litt fordi det er helt umulig å se hvor veien går utfor på den andre siden. Vår trofaste venn X-Trail klarte brasene og vi kom oss over alle dynene i god behold. 

På Bitterpan traff vi tre kjekke par og siden det er felles kjøkken, ble vi enige om å braaie (grille) og spise sammen på kvelden. Dagen etter skulle de tre parene reise videre, mens vi skulle være enda en natt i denne fascinerende campen. De hadde sånne skikkelig fancy og spesialbygde 4x4 biler med uttrekkbare skuffer og skap, bokser og kasser til alt og ingenting, store kanner med vann og ekstra diesel, doble frysere, minst to reservehjul og egne kompressorer og batteriladere. Det er ikke den ting de IKKE har. 

Alt er pakket og klart hos proffene.

Den ene av disse 4x4 kongene kom ut om morgenen med en ganske stor bøtte som så litt tung ut, og jeg spurte om det var klor i bøtta siden vi ikke hadde hatt løver innom på natten. Nei da, svarte han - dette er vår vaskemaskin. Tuller du, sa jeg. Nei - sa han og åpnet lokket. Der fikk jeg se hva det handlet om; skittentøyet lå i vann og vaskepulver i denne bøtta. En pakning i lokket på bøtta gjorde at den var helt tett, og dermed kunne den settes inn i bilen og den humpete veien ville gjøre vaskejobben i de tre timene turen varte. Og så var det bare å skylle tøyet og henge det opp når de var framme ved neste camp. Genialt, eller? 

En dag mens vi var på Nossob camp kjørte vi nordover for å se etter noen dyr å ta bilder av. Vi er mest opptett av å finne dyr som ikke er for langt unna veien, og denne dagen skulle det virkelig lykkes. Etter ca 50 km så vi en kladeis som lå midt i veien - det viste seg å være en stor hannløve! Og ikke nok med det; en annen hannløve og to hunnløver lå også henslengt like ved en halvspist Gemsbok (gemsbok er en antilope på størrelse med en stor hjort) og de var tydelig både mette og trøtte. Her ble det en del blikskudd skal jeg love dere:)

Måtte bare hvile litt...

I dag, på selvelse 17. mai har vi kjørt gjennom øde landskap og kommet til noe som må være et av verdens minste steder; Stampriet. Her kjører folk med hest og kjerre og naboen har ei blind ku. Vi er innlosjert på Indigo self catering og skal ut og spise på Stampriets eneste spsiested i kveld. Det blir spennende å se om innehaverens lovnad om at vi skal få den beste maten i Namibia slår til. Gratulerer med dagen!

Det gjenstår å fortelle om fartskontrollen i Kalahari (ingen bot), shoppingsenteret i Windhoek, appelsinene og grapefruktene vi plukket og spiste, og alt det andre vi har opplevd... Dere hører mer fra oss om en stund - nå skal vi inn i Etosha nasjonal park, så det kan gå ca tre uker før det kommer ny blogg. Lev vel!

Rørdykkergutten, Sukkulenten, Steven og mitt forunderlige vennskap med Jim DEL 2

"Jim" 

Allerede på min første tur langs promenaden for nesten seks måneder siden nikket han blidt til meg og jeg tilbake. Slik fortsatte vi å hilse taust til hverandre de 3 neste månedene enten ved et nikk eller med en håndbevegelse. Jim er opprinnelig lys i hudfargen, men er solbrun etter utallige timer i solen som selvutnevnt parkeringsvakt. En dag var ikke Jim på jobb, ikke dagen etterpå heller, og slik fortsatte det. Til min forundring merket jeg det at jeg faktisk savnet Jim og disse tause hilsnene. Men hva visste vel jeg; om han var i fengsel, død eller bare hadde funnet seg en annen plass å være?

Vi leverte bilen på verksted for å skifte ut cd-spilleren som hadde fått for mye sand å tygge på i Kalahari. I stedet for å vente på verkstedet gikk vi en tur for å spise frokost på en bistro. På vår vei til bistroen gikk vi oss plutselig på Jim. Både han og jeg ble så overrasket at våre tause nikk ble byttet ut med «good morning». Og da jeg gikk videre merket jeg en forunderlig glede over å se ham igjen frisk og rask. Da jeg møtte ham igjen på promenaden om ettermiddagen var det ingen vei tilbake. Tausheten var brutt den morgenen og det var helt naturlig å prate sammen som om vi hadde kjent hverandre lenge. Og slik har det fortsatt, vi har pratet sammen 5-6 ganger i uken. Det gikk ikke lang tid før jeg forstod at han både var kunnskapsrik og bereist, og kontrastene mellom det livet han levde nå og det som jeg forstod måtte ha vært, var stor. De få gangene jeg forsiktig prøvde å spørre hva som hadde skjedd sa han bare at; "alle som lever på gaten har sin egen historie". Jo mer jeg fikk høre om dagliglivet på gaten med ran og vold de bostedsløse i mellom ble jeg om mer enda mer opptatt av hva som gikk galt for ham på et eller annet tidspunkt. 

For tre uker siden fortalte Jim gledesstrålende at han hadde bestemt seg for at han ville reise hjem til Transvaal der han egentlig kommer fra. Da jeg spurte om han hadde noen som ventet på seg der, ble han unnvikende, men han bekreftet at han hadde en bolig der som tilhørte ham. Han ville bare passe på biler ut uken og reise med buss tidlig mandag morgen. Han hadde nesten spart opp nok penger til billettene og hadde pengene trygt forvart i en safe hos noen han stolte på. Klærne hadde han levert til vask og rens og skulle hente dem i slutten av uken. Fredag kveld så jeg ham med to poser klær mens han pratet med Steven. Jeg hilste på begge og fortsatte videre på min vandring. 

Den helgen var jeg i Cape Town og mandag morgen tenkte jeg at nå var Jim endelig reist hjem. Stor var min forundring da jeg så ham på jobb to dager senere. Hadde han bare diktet opp det hele? Jim visste ikke hvilken fot han skulle stå på da han så meg. Ordene bare fosset ut av ham og han var virkelig satt ut. Jeg slet med å få med meg hva han hadde på hjertet og måtte spørre opp igjen flere ganger.  Steven hadde gått med på å oppbevare klærne fra vaskeriet, pass og ID papirene til Jim i brakken inntil Jim skulle reise hjem. Så lenge det er lyst ute, er livet i Strand trygt for både store og små, men når mørket siger på forandrer omgivelsene seg og livet blir utrygt for dem som lever på gaten. Jim hadde nylig vært utsatt for en hendelse som gjorde både høyre skulder og albue ubrukelig, noe han skulle få fikset på når han kom hjem, og han hadde flere ganger blitt ranet av folk med kniv. Uten ID papirene kunne han ikke få kjøpe seg buss- eller togbilletter som han trengte for å komme seg hjem, så det syntes å ha vært en god ide å oppbevare papirene på et trygt sted.            

Men livet er det som skjer mens en planlegger helt andre ting….. Og sånn var det også for Steven og Jim. Steven hadde forlatt brakken i hui og hast fordi politiet nå hadde funnet ut at Steven hadde stukket av i bil etter å ha kjørt ned og drept en fotgjenger i Stellenbosch fem måneder tidligere. Politiet hadde på sin side gjennomsøkt tomten og brakken for deretter å skifte låser i brakken og porten for å sikre eventuelle bevis. Papirene og de posene med klær som tilhørte Jim var og selvfølgelig låst inne i brakken. Jeg hadde med selvsyn sett at ny lås var satt på porten og at Steven ikke hadde vært å se, men hvordan kunne Jim vite hvorfor Steven hadde dratt? Det var da Jim begynte å fortelle sin historie: 

Han hadde jobbet i politiet i mer enn ti år som etterforsker, dels i slutten av apartheid-tiden men mesteparten av tjenesteårene var etter apartheid. Som etterforsker fikk han i hende folk som var huket inn av politiet mistenkt for å ha gjort det ene eller andre. Hans jobb som etterforsker var å få de innbragte til å tilstå, noe som medførte at han brukte metoder som ikke ville stå i instruksene til norsk politi. Og som han selv sa, så kunne han ikke fortsette i jobben etter hvert. Han hadde gjort ting mot mennesker som ingen mennesker skulle vært utsatt for. Vi gikk ikke nærmere inn på hva som måtte ha skjedd, det var ikke nødvendig. Han hadde gitt meg noen overskrifter som var mer enn nok for meg til å se hva det innebar. Selv om Jim hadde sluttet i politiet for en del år siden, så var han fortsatt å finne i politiarkivene med navn og grad. Hans tidligere år i politiet hadde da ført til at han hadde fått en spesiell beskytter blant en av de lokale politiene her, og det var han som hadde informert om hvorfor Steven var på rømmen: Politimannen lovet og at Jim ville få papirene og klærne sine så snart brakken ble tømt for sitt innhold. Men inntil videre måtte Jim fortsette å leve på gaten.

Det hadde gått en del år i mellom Jim sluttet i politiet og til han havnet på gaten, og faren hadde hatt en farm nord i landet så det burde være grunnlag for noe helt annet enn et liv på gaten. Det hadde vært innbrudd på farmen, faren hadde blitt drept med 11 skudd i kroppen, broren ble skutt i magen og lever i dag med avkortet tarm, noe som fører til at avstanden mellom middagsbordet og toalettet er veldig kort. Jim selv hadde hatt en del verdier å forvalte, men hadde tapt det meste på en gang gjennom dårlige investeringer. Skammen og fortvilelsen over feilinvesteringen hadde fått ham til å stikke av fra det hele og han hadde da omsider endt opp som bostedsløs her på Strand.

Nå har Jim fått sine papirer og dratt hjemover. Før dette skjedde hadde han mannet seg opp og ringt sin yngste søster. Han ble da møtt med forståelse og ikke fordømmelse, noe som førte til at han virkelig hadde tro på en ny start når han kom hjem . I morgen blir han 40 år og da har jeg lovet å tenne lys for ham og tenke litt ekstra på ham. 

Jim… alltid positiv og i godt humør, aldri en klage fra den kanten, hver morgen startet han dagen med å takke Gud for en ny dag. Hans eneste bekymring var overgangen fra å sove ute til å skulle legge seg i en myk seng, han var redd for at det ville bli vanskelig å sove inne og mykt. Jim gav meg et unikt innblikk i livet på gaten her i Strand og jeg har delt litt av det han fortalte med dere. Sist jeg hørte noe om Steven var han fortsatt på rømmen.

Jim, nei nå må jeg slutte å snakke om Jim. Faktum er at jeg ikke vet hva han heter, og ikke har jeg behov for å vite det heller. Jim det holder mer enn nok for meg.

Takk for nå, Strand - vi kommer til å savne deg! Men snart venter nye eventyr, og det kan bli juni før dere hører noe fra oss igjen for nå skal vi til Kalahari og Etosha i Namibia. Snakkes!

Rørdykkergutten, Sukkulenten, Steven og mitt forunderlige vennskap med Jim DEL 1

Jeg har lenge hatt lyst til å skrive noe om de som ikke har det så bra her i Sør-Afrika og jeg har begynt å skrive flere ganger med ulike vinklinger, men jeg har alltid gitt opp skrivingen – for hvem tror vel jeg at jeg er, dersom jeg tror og mener noe om livets skyggeside her i Sør-Afrika? Oppholdet her nede har vært utrolig godt, og de få tingene som jeg ikke synes er så bra her nede er virkelig for luksusproblemer å regne. Her kommer listen over manglene jeg har funnet ved landet vi har bodd i siden juli:

• Internetthastigheten og stabiliteten til internett er alt for lav
• Møte med byråkratiet her nede har båret preg av treghet og masse papirer og stempel.
• Melk, kjøtt og frukt synes å ha mye dårligere holdbarhet enn hjemme i Norge
• De spesielle tannstikkerne mine som jeg kjøper hjemme i Norge har ikke vært å oppdrive her nede. Men jeg har fått ekstra forsyninger fra Norge så jeg er reddet til vi kommer hjem igjen.

Den positive listen ved landet og oppholdet vårt her er uendelig lang uten at jeg har tenkt å komme inn på det her. 

Sør-Afrika kaller seg selv for regnbuenasjonen både på grunn av alle folkegruppene som finnes i landet, men og på grunn av de store forskjellene som finnes mellom fattig og rik. De rike i dette landet er ofte så ufattelig rike, mens de fattigste har fint lite. I 2013 fikk landet en lite hyggelig anerkjennelse da de klatret opp på tredjeplass når det gjaldt å ha de feteste innbyggerne i verden. Dette skyldes et stort inntak av usunn mat kombinert med lite mosjon. Fedmeproblemet rammer jevnt folk med ulik hudfarge, mens hjerte- og karsykdommer i første rekke rammer de hvite. Dette på grunn av en kombinasjon av en usunn livstil og bekymringer av all verdens slag. De fattige i Town-shipen dør i svært liten grad av livsstilsykdommer som hjerte- og karsykdommer. Det er av relativt ny dato at folk med hvit hudfarge havner utenfor samfunnet, før var det alltid noen slektninger eller venner som hadde en løsning når tingene var ugreie. Men nå ser vi hvite personer som tigger etter jobb, mat og penger.

"Rørdykkergutten"

Jeg ser ham stadig vekk på mine gåturer og joggeturer langs promenaden mot Strand. Han sover på stranden i hjørnet av en blå, tom bygning. Når han er på vandring pleier han å dra det lille han måtte eie etter seg i en plastikkbag. Han sjekker nøye hver grønn søppeldunk som er plassert nedover promenaden med 30 meters mellomrom. Dersom han skulle finne noen rester så er en ikke kresen på hva han stapper i seg for å stille sulten. Han er godt innpakket i flere lag med klær, har alltid hette på hodet og små svømmebriller er enten framfor øynene eller halvveis framfor pannen og øynene samtidig. Utenpå klærne har han tredd grå tykke plastrør over armer og bein – ukjent av hvilken grunn, både dette med rørene og svømmebrillene. Tilsynelatende er han helt i sin egen verden der han går på leting etter mat og ting han ønsker å samle på. Han tar ikke kontakt med noen og reagerer heller ikke på omgivelsene rundt seg. Vandrer bare rundt i sin egen lille boble.

"Sukkulenten"

Vi traff ham her om dagen utenfor et kjøpesenter. Han var hvit i huden  og velstelt både i tøy og skjegg. I den ene hånden hadde han en liten potte som hadde en sammenplantning med sukkulenter og i den andre hånden hadde han en dusjekanne med vann. Han henvendte seg til oss veldig høflig og det var tydelig at han var svært lite komfortabel med sitt ærend. Han hadde akkurat tapt hele gården sin til en verdi av 5 millioner kroner og stod nå på helt bar bakke. Han ville ikke tigge om penger, men lurte på om vi ville kjøpe den lille sammenplantningen. Her hadde vi en eldre mann i pensjonistalderen som kjempet med tårene fordi han hadde ingenting igjen. Ikke noe sosialt sikkerhetsnett som kan trygge alderdommen, absolutt ingenting, og det i en alder der en normalt burde roe ned etter mange yrkesaktive år. Vi stakk noen penger i hånden hans og hastet videre før han fikk gitt i fra seg sukkulenten til oss. Han hadde mer behov for både sukkulenten og pengene enn vi.  

"Steven"

Rett bortenfor blokken der vi bor er den eneste ubebygde tomten som finnes i front mot stranden. Hele området er sikret med høye gjerder og drepepiggtråd på toppen. Drepepiggtråd er den Sør-Afrikanske versjonen av den norske. Her er piggene byttet ut med kvasse barberblader og når den er spent opp i kveiler så vil den skremme de fleste fra å forsere hinderet. På gode utfartsdager i helgene har porten vært åpen og en liten solbrun og senete mann, bare iført kortbukse har vaglet seg på en kasse og tatt i mot betaling fra dem som ville parkere på tomten. Når man prater om at folk har et vinnende vesen, så kan man trygt si at denne mannen plasserer seg helt på andre enden av skalaen. Det dreier seg ikke om at han er storrøyker eller at han bor i en brakke på tomten, ei heller at han tar seg betalt fra folk som betaler på tomten. Jeg hadde passert ham jevnt og trutt i mer enn fire måneder uten at han hilste på meg eller at jeg hilste tilbake. Men for fem uker siden forandret dette seg, en dag møttes våre øyne og som på kommando hilste vi begge samtidig. Vi fortsatte å hilse jevnt og trutt på hverandre de tre neste ukene, før tomten en helg for to uker siden virket usedvanlig lukket og låst. Porten hadde fått en enda større hengelås, brakken var veldig avlåst og ingen Steven holdt porten åpen lenger. Og siden den dagen har ingen sett Steven her i området og hvis en skal høre på ryktene så er det tvilsomt om han noen gang kommer til å dukke opp igjen her på Strand.

Langs strandpromenaden er det flere selvutnevnte parkeringsvakter. De har delt området seg imellom, de har på seg gule eller oransje vester og har påtatt seg jobben med å passe på bilene til dem som parkerer. De er veldig flinke til å vinke biler inn på parkeringene langs veien og til å dirigere bilene ut i trafikken igjen etter at de har vært på stranden. Noen bileiere betaler dem for tjenesten, mens mange bare overser dem. Jim fortalte i dag at han vanligvis var «på jobb» fra 9 om morgenen til 11 om kvelden og var fornøyd dersom han fikk 70 rand i løpet av en dag. 70 rand er omtrent 40 kr, og det holdt til brød, melk og en pakke sigaretter.

Mer om Steven og Jim kommer i neste del av reisebrevet fra Strand.

God påske!

Det sies at hvis man utfordrer seg selv, utvikler man også nye deler av hjernen. I løpet av dette året har vi utfordret både mangt og meget, men denne langfredagen i påsken 2014 tok vel kaka...

Old Mutual Two Oceans Marathon blir arrangert denne helgen med masse forskjellige løp. Alt fra 56 meters løp for 2-3 åringer og opp til ultra maraton på 56 km.
Vi hadde på forhånd satt oss et mål om å være i bedre fysisk form når vi drar hjem fra Sør-Afrika enn når vi kom. Og det har vi har klart! Her er vi klare som bare det før løpet med vakre Table Mountain i bakgrunnen.

Med spreke Anna på besøk var det ikke vanskelig å melde seg på et løp sånn midt i denne kategorien som blir kalt "International Friendship Run". 84 forskjellige nasjonaliteter var representert på startstreken, og det var ganske sikkert like mange som kom i mål. Alle nasjonaliteter ble også oppfordret til å løpe med sitt eget flagg, men når vi kjente på hvor tungt det norske flagget var måtte vi bare la det stå igjen. Vi hadde mer enn nok med å ta med kroppen gjennom løypa.

Ganske snål følelse når det står både politi og vakter fra Two Oceans Marathon og stopper trafikken for at vi skal kunne løpe over veien. Det har jeg aldri opplevd før. Det var deilig vær i Cape Town denne langfredags morgenen - passe varmt, sol fra knallblå himmel og ikke et vindpust. Det var rett og slett ganske ålreit:)

Etter å ha kommet velberget i mål med svette røde t-skjorter, fikk vi en pose med "løpefrokost" - altså en banan, et eple, nøtter, en cookie og vann. Og slik som dette ser man ut etter sitt livs aller første løp.

Påskeaftens morgen ble brukt til sprudlevinsmaking på vingården J. C. Le Roux i Stellenbosch. Det var en utrolig vakker gård med store vinmarker og vakre bygninger. Sjåføren finn to glass fulle med kjipesjampis, mens passasjerene fikk smake på 5 forskjellige ordentlige sprudleviner. Det er noe som virkelig anbefales! Og prisen pr person? Ca halvparten av å løpe International Friendship Run (og det kostet 80 Rand - altså 45 norske kroner...)

Etter en kjapp matvarehandel, dro vi hjem for å tilberede påskelammet på braaien (grillen) ved bassenget. Alt i alt en annerledes og deilig påskeaften. Det eneste vi gikk glipp av, var Påskelabyrintens finale på nettradio...:)

I dag har vi vært i Monkey Town og besøkt alle apekattene, fuglene og de andre dyrene i Afrika.

Vi har også besøk av Charmaine og Chanique i dag som hjelper til å forberede middag til en del av våre venner i morgen. Anna og Chanique har ansvar for Tzatziki og Pavlova:)

Vi ønsker dere alle en deilig, ny uke og melder om at nå kommer det bare EN blogg til fra oss på Strand. 1. mai forlater vi vakre Western Cape og setter nesen nordover mot Kalahari ørkenen og Namibia.

World of Birds – wildlife sanctuary and monkey park

Historikk:

Sist uke brukte vi noen timer i World of birds som er den største fugleparken i hele Afrika. Parken har eksistert helt siden 1973 da grunnleggeren Walter Mangold gikk konkurs og mistet det meste av det han eide, bortsett fra en del eksotiske fugler som han hadde med tanke på salg av fugleunger som ble klekket ut. Både bilen og området han hadde hatt fuglene på gikk med i konkursen, så han måtte frakte alle fuglene med trillebår til et nytt område han fikk leie. Etter eget sigende tok det ham et helt år å frakte fuglene fra det ene til det andre området.

Etter at hele flytteprosessen var unnagjort møtte han nye problemer blant annet brøt en gjeng med villhunder seg inn i innhengningene og drepte 75% av alle fuglene. Da han åpnet området opp for publikum så krevde myndighetene at han måtte bygge separate bygninger med toaletter for de ulike rasene (apartheid), og da han begynte å ta 75 cent (45 øre) i inngangspenger i 1979 snudde mange i porten og kjørte videre.

Samtidig ble det flere og flere fugler i parken, ikke minst fordi folk begynte å komme med skadde fugler og dyr til World of Birds. Utfordringene har stått i kø, men like fullt så finnes det nå mer enn 3000 fugler og dyr i området, og det er mer enn 400 ulike arter. Det er og 45 ansatte som holder det hele i gang, og i motsetning til diverse dyreparker i Norden har de her en «no-kill policy»

En rundtur i World of Birds:

En billet for voksen koster i dag ca 50 kr. Pingviner, pelikaner og rovfugler fores på faste tidspunkt hver dag og da er det som regel en del action blant fuglene. Spesielt pelikanene er glupske og tar ingen hensyn til de andre når det gjelder det å få i seg mest mulig. De fleste fuglene er Sør-Afrikanske, men en finner og eksotiske fugler som kongegribben som bare finnes i Sør-Amerika og diverse papegøyer som kommer fra samme kontinent. Fuglene holder til i ulike innhegninger slik at en sørger for rovfuglene ikke kan forsyne seg som de måtte ønske. Noen fugler er omgitt av netting på alle kanter, men i noen av avdelingene kan en vandre fritt blant fuglene. 

Det er en litt spesiell opplevelse å se en stor ugle inn i øynene på et par meters hold uten at det er noe fysisk hinder mellom ugle og betrakter. Noen ganger virker det som om sekretærfuglene hopper over det lave gjerdet og spankulerer på den siden som burde være forbeholdt oss mennesker nærmest for å vise at her er det de som bestemmer. 

Ved siden av alle fuglene har de og en avdeling med diverse apekatter. I et eget område finner man etterkommerne etter mister Nelson. De er både tillitsfulle og tyvaktige, så man risikerer både niste og mobil dersom dette ikke er forsvarlig pakket bort. Over alt i parken finnes det halvtamme ekorn som beveger seg fritt. Det finnes og mindre antiloper og andre dyr. Gangstiene er omkranset av palmer og varmekjære vekster og stadig vekk hører man eksotiske fuglelyder mens en vandrer omkring.

Noen tanker om fotografering av dyr og fugler i innhegninger:

For det første synes jeg det er viktig å være ærlig mot andre om at bildene er tatt av dyr og fugler som er på avgrensede områder. Det er to vidt forskjellige ting å ta bilde av en honeybadger i vill natur enn i World of Birds. Med rundt 150 dager på safari har jeg så langt bare sett en honeybadger tre ganger og bare to av gangene var det verd å ta bilder av den.

Selv om dyrene er inngjerdet så er det greit å jobbe litt med bildene slik at inngjerdingen ikke blir så lett synlig. Et speilreflekskamera og telelinse som går opp til 300mm har sine fordeler når en zoomer helt inn. Selv om det er ganske finmasket netting mellom deg og dyret så kan du ved å sette linsen helt inn til nettingen og bruke største blenderåpning (som regel 5,6 på de fleste linsene), så vil ikke nettingen vise igjen på bildet i det hele tatt.  Jo større blenderåpningen er, dess mindre vil dybdeskarpheten bli (det vil si hvor mye av bildet som vil bli gjengitt skarpt). Hvis fuglen du fotograferer har en netting rett bak seg, så vil det være lett å gjenkjenne nettingen selv om den ikke er skarp, men dersom fuglen har nettingen 3-4 meter bak seg og en bruker en stor blenderåpning så vil dypdeskarpheten bli så liten at nettingen blir helt ugjennkjennelig.

Noe av det fine med dagens digitale fotografering er at det er ingen kostnader med bomskuddene en tar. Det er bare til å slette de mindre vellykkede bildene fra minnekort eller haddisker og heller konstentrere seg om de bildene som ble bra. Sånn sett er en dyrepark eller et annet sanctuary en fin plass å lære sitt digitale kamera og sine lenser å kjenne.

Her følger noen bilder som er tatt i World of Birds.