Jeg har lenge hatt lyst til å skrive noe om de som ikke har det så bra her i Sør-Afrika og jeg har begynt å skrive flere ganger med ulike vinklinger, men jeg har alltid gitt opp skrivingen – for hvem tror vel jeg at jeg er, dersom jeg tror og mener noe om livets skyggeside her i Sør-Afrika? Oppholdet her nede har vært utrolig godt, og de få tingene som jeg ikke synes er så bra her nede er virkelig for luksusproblemer å regne. Her kommer listen over manglene jeg har funnet ved landet vi har bodd i siden juli:
- Internetthastigheten og stabiliteten til internett er alt for lav
- Møte med byråkratiet her nede har båret preg av treghet og masse papirer og stempel.
- Melk, kjøtt og frukt synes å ha mye dårligere holdbarhet enn hjemme i Norge
- De spesielle tannstikkerne mine som jeg kjøper hjemme i Norge har ikke vært å oppdrive her nede. Men jeg har fått ekstra forsyninger fra Norge så jeg er reddet til vi kommer hjem igjen.
Den positive listen ved landet og oppholdet vårt her er uendelig lang uten at jeg har tenkt å komme inn på det her.
Sør-Afrika kaller seg selv for regnbuenasjonen både på grunn av alle folkegruppene som finnes i landet, men og på grunn av de store forskjellene som finnes mellom fattig og rik. De rike i dette landet er ofte så ufattelig rike, mens de fattigste har fint lite. I 2013 fikk landet en lite hyggelig anerkjennelse da de klatret opp på tredjeplass når det gjaldt å ha de feteste innbyggerne i verden. Dette skyldes et stort inntak av usunn mat kombinert med lite mosjon. Fedmeproblemet rammer jevnt folk med ulik hudfarge, mens hjerte- og karsykdommer i første rekke rammer de hvite. Dette på grunn av en kombinasjon av en usunn livstil og bekymringer av all verdens slag. De fattige i Town-shipen dør i svært liten grad av livsstilsykdommer som hjerte- og karsykdommer. Det er av relativt ny dato at folk med hvit hudfarge havner utenfor samfunnet, før var det alltid noen slektninger eller venner som hadde en løsning når tingene var ugreie. Men nå ser vi hvite personer som tigger etter jobb, mat og penger.
"Rørdykkergutten"
Jeg ser ham stadig vekk på mine gåturer og joggeturer langs promenaden mot Strand. Han sover på stranden i hjørnet av en blå, tom bygning. Når han er på vandring pleier han å dra det lille han måtte eie etter seg i en plastikkbag. Han sjekker nøye hver grønn søppeldunk som er plassert nedover promenaden med 30 meters mellomrom. Dersom han skulle finne noen rester så er en ikke kresen på hva han stapper i seg for å stille sulten. Han er godt innpakket i flere lag med klær, har alltid hette på hodet og små svømmebriller er enten framfor øynene eller halvveis framfor pannen og øynene samtidig. Utenpå klærne har han tredd grå tykke plastrør over armer og bein – ukjent av hvilken grunn, både dette med rørene og svømmebrillene. Tilsynelatende er han helt i sin egen verden der han går på leting etter mat og ting han ønsker å samle på. Han tar ikke kontakt med noen og reagerer heller ikke på omgivelsene rundt seg. Vandrer bare rundt i sin egen lille boble.
"Sukkulenten"
Vi traff ham her om dagen utenfor et kjøpesenter. Han var hvit i huden og velstelt både i tøy og skjegg. I den ene hånden hadde han en liten potte som hadde en sammenplantning med sukkulenter og i den andre hånden hadde han en dusjekanne med vann. Han henvendte seg til oss veldig høflig og det var tydelig at han var svært lite komfortabel med sitt ærend. Han hadde akkurat tapt hele gården sin til en verdi av 5 millioner kroner og stod nå på helt bar bakke. Han ville ikke tigge om penger, men lurte på om vi ville kjøpe den lille sammenplantningen. Her hadde vi en eldre mann i pensjonistalderen som kjempet med tårene fordi han hadde ingenting igjen. Ikke noe sosialt sikkerhetsnett som kan trygge alderdommen, absolutt ingenting, og det i en alder der en normalt burde roe ned etter mange yrkesaktive år. Vi stakk noen penger i hånden hans og hastet videre før han fikk gitt i fra seg sukkulenten til oss. Han hadde mer behov for både sukkulenten og pengene enn vi.
"Steven"
Rett bortenfor blokken der vi bor er den eneste ubebygde tomten som finnes i front mot stranden. Hele området er sikret med høye gjerder og drepepiggtråd på toppen. Drepepiggtråd er den Sør-Afrikanske versjonen av den norske. Her er piggene byttet ut med kvasse barberblader og når den er spent opp i kveiler så vil den skremme de fleste fra å forsere hinderet. På gode utfartsdager i helgene har porten vært åpen og en liten solbrun og senete mann, bare iført kortbukse har vaglet seg på en kasse og tatt i mot betaling fra dem som ville parkere på tomten. Når man prater om at folk har et vinnende vesen, så kan man trygt si at denne mannen plasserer seg helt på andre enden av skalaen. Det dreier seg ikke om at han er storrøyker eller at han bor i en brakke på tomten, ei heller at han tar seg betalt fra folk som betaler på tomten. Jeg hadde passert ham jevnt og trutt i mer enn fire måneder uten at han hilste på meg eller at jeg hilste tilbake. Men for fem uker siden forandret dette seg, en dag møttes våre øyne og som på kommando hilste vi begge samtidig. Vi fortsatte å hilse jevnt og trutt på hverandre de tre neste ukene, før tomten en helg for to uker siden virket usedvanlig lukket og låst. Porten hadde fått en enda større hengelås, brakken var veldig avlåst og ingen Steven holdt porten åpen lenger. Og siden den dagen har ingen sett Steven her i området og hvis en skal høre på ryktene så er det tvilsomt om han noen gang kommer til å dukke opp igjen her på Strand.
Langs strandpromenaden er det flere selvutnevnte parkeringsvakter. De har delt området seg imellom, de har på seg gule eller oransje vester og har påtatt seg jobben med å passe på bilene til dem som parkerer. De er veldig flinke til å vinke biler inn på parkeringene langs veien og til å dirigere bilene ut i trafikken igjen etter at de har vært på stranden. Noen bileiere betaler dem for tjenesten, mens mange bare overser dem. Jim fortalte i dag at han vanligvis var «på jobb» fra 9 om morgenen til 11 om kvelden og var fornøyd dersom han fikk 70 rand i løpet av en dag. 70 rand er omtrent 40 kr, og det holdt til brød, melk og en pakke sigaretter.
Mer om Steven og Jim kommer i neste del av reisebrevet fra Strand.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar