Rørdykkergutten, Sukkulenten, Steven og mitt forunderlige vennskap med Jim DEL 2

"Jim" 

Allerede på min første tur langs promenaden for nesten seks måneder siden nikket han blidt til meg og jeg tilbake. Slik fortsatte vi å hilse taust til hverandre de 3 neste månedene enten ved et nikk eller med en håndbevegelse. Jim er opprinnelig lys i hudfargen, men er solbrun etter utallige timer i solen som selvutnevnt parkeringsvakt. En dag var ikke Jim på jobb, ikke dagen etterpå heller, og slik fortsatte det. Til min forundring merket jeg det at jeg faktisk savnet Jim og disse tause hilsnene. Men hva visste vel jeg; om han var i fengsel, død eller bare hadde funnet seg en annen plass å være?

Vi leverte bilen på verksted for å skifte ut cd-spilleren som hadde fått for mye sand å tygge på i Kalahari. I stedet for å vente på verkstedet gikk vi en tur for å spise frokost på en bistro. På vår vei til bistroen gikk vi oss plutselig på Jim. Både han og jeg ble så overrasket at våre tause nikk ble byttet ut med «good morning». Og da jeg gikk videre merket jeg en forunderlig glede over å se ham igjen frisk og rask. Da jeg møtte ham igjen på promenaden om ettermiddagen var det ingen vei tilbake. Tausheten var brutt den morgenen og det var helt naturlig å prate sammen som om vi hadde kjent hverandre lenge. Og slik har det fortsatt, vi har pratet sammen 5-6 ganger i uken. Det gikk ikke lang tid før jeg forstod at han både var kunnskapsrik og bereist, og kontrastene mellom det livet han levde nå og det som jeg forstod måtte ha vært, var stor. De få gangene jeg forsiktig prøvde å spørre hva som hadde skjedd sa han bare at; "alle som lever på gaten har sin egen historie". Jo mer jeg fikk høre om dagliglivet på gaten med ran og vold de bostedsløse i mellom ble jeg om mer enda mer opptatt av hva som gikk galt for ham på et eller annet tidspunkt. 

For tre uker siden fortalte Jim gledesstrålende at han hadde bestemt seg for at han ville reise hjem til Transvaal der han egentlig kommer fra. Da jeg spurte om han hadde noen som ventet på seg der, ble han unnvikende, men han bekreftet at han hadde en bolig der som tilhørte ham. Han ville bare passe på biler ut uken og reise med buss tidlig mandag morgen. Han hadde nesten spart opp nok penger til billettene og hadde pengene trygt forvart i en safe hos noen han stolte på. Klærne hadde han levert til vask og rens og skulle hente dem i slutten av uken. Fredag kveld så jeg ham med to poser klær mens han pratet med Steven. Jeg hilste på begge og fortsatte videre på min vandring. 

Den helgen var jeg i Cape Town og mandag morgen tenkte jeg at nå var Jim endelig reist hjem. Stor var min forundring da jeg så ham på jobb to dager senere. Hadde han bare diktet opp det hele? Jim visste ikke hvilken fot han skulle stå på da han så meg. Ordene bare fosset ut av ham og han var virkelig satt ut. Jeg slet med å få med meg hva han hadde på hjertet og måtte spørre opp igjen flere ganger.  Steven hadde gått med på å oppbevare klærne fra vaskeriet, pass og ID papirene til Jim i brakken inntil Jim skulle reise hjem. Så lenge det er lyst ute, er livet i Strand trygt for både store og små, men når mørket siger på forandrer omgivelsene seg og livet blir utrygt for dem som lever på gaten. Jim hadde nylig vært utsatt for en hendelse som gjorde både høyre skulder og albue ubrukelig, noe han skulle få fikset på når han kom hjem, og han hadde flere ganger blitt ranet av folk med kniv. Uten ID papirene kunne han ikke få kjøpe seg buss- eller togbilletter som han trengte for å komme seg hjem, så det syntes å ha vært en god ide å oppbevare papirene på et trygt sted.            

Men livet er det som skjer mens en planlegger helt andre ting….. Og sånn var det også for Steven og Jim. Steven hadde forlatt brakken i hui og hast fordi politiet nå hadde funnet ut at Steven hadde stukket av i bil etter å ha kjørt ned og drept en fotgjenger i Stellenbosch fem måneder tidligere. Politiet hadde på sin side gjennomsøkt tomten og brakken for deretter å skifte låser i brakken og porten for å sikre eventuelle bevis. Papirene og de posene med klær som tilhørte Jim var og selvfølgelig låst inne i brakken. Jeg hadde med selvsyn sett at ny lås var satt på porten og at Steven ikke hadde vært å se, men hvordan kunne Jim vite hvorfor Steven hadde dratt? Det var da Jim begynte å fortelle sin historie: 

Han hadde jobbet i politiet i mer enn ti år som etterforsker, dels i slutten av apartheid-tiden men mesteparten av tjenesteårene var etter apartheid. Som etterforsker fikk han i hende folk som var huket inn av politiet mistenkt for å ha gjort det ene eller andre. Hans jobb som etterforsker var å få de innbragte til å tilstå, noe som medførte at han brukte metoder som ikke ville stå i instruksene til norsk politi. Og som han selv sa, så kunne han ikke fortsette i jobben etter hvert. Han hadde gjort ting mot mennesker som ingen mennesker skulle vært utsatt for. Vi gikk ikke nærmere inn på hva som måtte ha skjedd, det var ikke nødvendig. Han hadde gitt meg noen overskrifter som var mer enn nok for meg til å se hva det innebar. Selv om Jim hadde sluttet i politiet for en del år siden, så var han fortsatt å finne i politiarkivene med navn og grad. Hans tidligere år i politiet hadde da ført til at han hadde fått en spesiell beskytter blant en av de lokale politiene her, og det var han som hadde informert om hvorfor Steven var på rømmen: Politimannen lovet og at Jim ville få papirene og klærne sine så snart brakken ble tømt for sitt innhold. Men inntil videre måtte Jim fortsette å leve på gaten.

Det hadde gått en del år i mellom Jim sluttet i politiet og til han havnet på gaten, og faren hadde hatt en farm nord i landet så det burde være grunnlag for noe helt annet enn et liv på gaten. Det hadde vært innbrudd på farmen, faren hadde blitt drept med 11 skudd i kroppen, broren ble skutt i magen og lever i dag med avkortet tarm, noe som fører til at avstanden mellom middagsbordet og toalettet er veldig kort. Jim selv hadde hatt en del verdier å forvalte, men hadde tapt det meste på en gang gjennom dårlige investeringer. Skammen og fortvilelsen over feilinvesteringen hadde fått ham til å stikke av fra det hele og han hadde da omsider endt opp som bostedsløs her på Strand.

Nå har Jim fått sine papirer og dratt hjemover. Før dette skjedde hadde han mannet seg opp og ringt sin yngste søster. Han ble da møtt med forståelse og ikke fordømmelse, noe som førte til at han virkelig hadde tro på en ny start når han kom hjem . I morgen blir han 40 år og da har jeg lovet å tenne lys for ham og tenke litt ekstra på ham. 

Jim… alltid positiv og i godt humør, aldri en klage fra den kanten, hver morgen startet han dagen med å takke Gud for en ny dag. Hans eneste bekymring var overgangen fra å sove ute til å skulle legge seg i en myk seng, han var redd for at det ville bli vanskelig å sove inne og mykt. Jim gav meg et unikt innblikk i livet på gaten her i Strand og jeg har delt litt av det han fortalte med dere. Sist jeg hørte noe om Steven var han fortsatt på rømmen.

Jim, nei nå må jeg slutte å snakke om Jim. Faktum er at jeg ikke vet hva han heter, og ikke har jeg behov for å vite det heller. Jim det holder mer enn nok for meg.

Takk for nå, Strand - vi kommer til å savne deg! Men snart venter nye eventyr, og det kan bli juni før dere hører noe fra oss igjen for nå skal vi til Kalahari og Etosha i Namibia. Snakkes!