Her går det unna!

Vi kjører mye bil om dagen, og møter kanskje ikke så alt for mange mennesker - men det blir mange inntrykk likevel. Vi har vel forsåvidt sagt lite om Stellenbosch, Wilderness, Addo og East London - men alle disse stedene har vi altså vært innom siden det litt spesielle møtet med Colesberg.
Turen fra Colesberg til Stellenbosch gikk radig, men det er ikke til å stikke under en stol at det er litt kjedelig å kjøre SÅ beint, SÅ lenge;)

Fredag ettermiddag startet det store regnværet når vi hadde 2 timer igjen til vi var framme i Stellenbosch. Og det regnet ikke litt heller - her var det som om himmelen åpnet seg og tømte ut alt oppspart siden jul i fjor. Vi måtte gire ned noen hakk og kom litt senere, men trygt fram til hotellet vårt. Dette var også dagen vi skulle hente vår egen bil! Vi hadde også invitert noen venner over på middag, så kvelden var fylt til randen med hyggelige hendelser. Uansett hvor hyggelig det var, måtte vi videre neste dag - denne gangen var det transportetappe langs vakre Garden Route til det lille pittoreske stedet Wilderness. Det var vel allerede der at Ingeborg begynte å forberede seg på hva som skulle skje dagen etter...
Lørdag morgen pakket vi stille koffertene og spiste en god og næringsrik frokost, puttet bagasjen og oss selv i bilen og satte kursen mot Addo - Elefantenes Rike.
Som de fleste av dere vet, er det Geir Olaf som har kompetansen og ureddheten på det med ville og store dyr, mens Ingeborg er den som lager små og store eventyr og fortellinger om hvor galt disse møtene med de store og ville dyrene kan gå. Grei arbeidsfordeling!
Vi entret Addo Elephant Park lørdag ettermiddag og mange både dyr og mennesker var på veien (bokstavelig talt). Vi hadde tidlig bestemt oss for å kjøre til et vannhull for å se om det kom noen for å drikke litt før vi måtte ut av parken før mørkets frambrudd.

Her kommer to historier fortalt fra samme sted, sett med to par forskjellige øyne (det bilr dessverre ikke premie for å tippe hva som er hvems historie):

Jeg svinger bilen lett og elegant i posisjon, slik at fotografen skal ha en perfekt sikt og avstand til vannhullet og de dyrene som eventuelt vil komme for å drikke. Jeg er ikke så opptatt av å se de aller største dyrene så jeg ser i en annen retning og tenker på noe annet. Jeg synes nemlig de er skumle og jeg er ganske sikker på at de kommer til å spise oss. Ja ja, om ikke de har lyst til å spise oss, vil de helt sikkert stange inn døra på bilen eller vippe oss ut av veien fordi vi sto akkurat der de hadde tenkt å gå...
Jeg sitter og speider utover slettene som omkranser vannhullet, og kjenner at det knytter seg i magen når jeg tror jeg ser en hel flokk med elefanter i det fjerne som kommer mot oss (ja, du leste riktig - de kommer mot OSS, ikke mot vannhullet... - skjønner?). Verre blir det da jeg oppdager at jeg har tatt feil, og at det ikke er elefanter, men BØFLER som kommer mot oss. Jeg rangerer bøfler som noen av de farligste av "the big 5", for de har noen vanvittige horn og de ser ikke så veldig lure ut.
De kommer nærmere og nærmere... Og ikke nok med det - plutselig dukker det opp en stor elefant som brøyter seg fram foran alle disse bøflene. Det som om han sier: Stans - jeg vil drikke først; dere kan stå her så lenge og bestemme dere for hvilken bil dere vil stange og gå til angrep på. Den ene bøffelen tar ham på ordet og står og stirrer meg olmt i øynene... Lenge...... Lenge......
Til slutt inviteres en av bøflene over til å drikke med sjefen sjøl - og da blir det fest og ballonger. Alle mann til pumpene! Vi er omringet av bøfler på alle 4 sider av bilen. Jeg prøver å sette med inn i blodtrykksmålersituasjonen - slapp av, det gjør ingenting om hjertet slår litt ekstra, tenk på noe rolig og hyggelig, ja vel, lurer på om jeg har husket å omadressere all posten, kjekt hvis det blir fint vær i morgen også, tja kanskje vi må skifte vindusviskere på bilen. Altså - man blir ikke mindre stresset av å tenke på å ikke stresse...
Bare for å være helt tydelig - det gikk kjempefint, alle er i god behold og jeg kom ett skritt videre på veien til å godta og bli forsont med disse dyrene. Følg med på neste episode av Ingeborg lærer seg å holde hodet kaldt i møte med de store dyrene:)

Kom an kompis - ta en slurk sammen med meg!

Endelig tilbake i Addo National Park med alle elefantene. Ved dette vannhullet var det en flott opplevelse med masse elefanter da jeg var her sist i 2009. Vi får bare vente å se hva som skjer mens dagen går over mot kveld.

Det er et par store elefanter borte i skogen på andre siden av vannhullet, men det er alt for langt hold til å få noen brukbare bilder. Jeg får sjekke kameraene og innstillingene en gang til. Joda alt er som det skal være, jeg er klar til å reagere på kort varsel, nå er det bare å håpe på en elefantflokk eller noe annet snadder.

Hva er det som rører seg i skogkanten på andre siden av bilen? Jeg sitter selvfølgelig på kongeplassen vendt mot vannhullet, mens Ingeborg sitter på andre siden. Gradvis blir bevegelsene i skogholtet tydeligere og endelig åpenbarer det seg en stor bøffelflokk på linje. Lyset er helt feil i den retningen, så jeg lar være å ta noen bilder. Mitt eneste håp er at de kommer bort til vannhullet og bilen vår står mellom bøflene og vannet. Jeg er ikke det minste bekymret for at noe kan gå galt, eneste måtte være hvis Ingeborg synes det blir for tøft.

Bøffelflokken fortsetter sin vandring på linje mot vannhullet og oss. Plutselig dukker det opp en elefant i hurtig gange forbi bøflene og med retning vannhullet. Dette får de fleste bøflene til å bremse opp, men noen få fortsetter i samme tempo. Endelig er elefanten og en av bøflene forbi bilen vår og på vei de siste meterne mot vannet. Jeg har funnet fram et kamera med en 120 – 300mm 2,8 linse. To andre kamera ligger ved siden av meg klare for action. Lyset er varmt, de grønne sivene danner en perfekt bakgrunn. Klarer jeg å få plassert bøffel og elefant på samme bilde? Vil de akseptere hverandre side ved side, eller vil det bli en liten fight her? To av «the big five» side ved side ved et vannhull dette er ikke dagligkost. Tjuve minutter og 250 bilder senere er situasjonen over. Og, ja jeg vet at jeg klinket inn noen skikkelig gode bilder innimellom.

Ok - stikk og hent vennene dine da...