Etter en deilig natt og god frokost på The Aviator Hotel i Johannesburg, setter vi kursen sørover og vet at vi har mange mil foran oss i bilen før vi kan ta kveld igjen i den lille byen Colesberg.
Colesberg ligger midt i mellom Johannesburg og Cape Town og er derfor et perfekt sted å overnatte for alle som kjører mellom disse to byene. Det er forresten ikke så mange andre muligheter heller, for alt som er å se på strekningen er flatt og tørt landskap, flatt og tørt landskap, flatt og tørt landskap.... Det som er fint med det, er at sjåføren får lekt at hun er racerbilfører:) I alle fall; etter ca 700 km gledet vi oss til å ramle opp i deilige hotellsenger og kanskje ta en god, varm dusj før vi gikk ned i restauranten for å spise middag.
Dette er hva som skjedde:
Kuldeberget er et sted vi strengt tatt kunne forbigått i stillhet uten å skrive om det. Men nå når klokken er halv seks om kvelden og vi har krabbet under dynen og ullpledd, fullt påkledde for å holde varmen er det kanskje verd noen ord?
Hotellet er en blanding av Twin Peaks og Shining – ondskapens hotell. Alle de andre rommene blir tilsynelatende pusset opp og er dekket av plast og tomhet. Det er endeløse korridorer og plutselig dukker det opp en og annen skikkelse i korridorene. Spesielt er det en liten hvit hund som går igjen eller vandrer rundt.
Rommet vårt er for øvrig ikke så ille. Det er pusset opp. Bak sengegavlen fant vi lysbryterne til leselampene, og de slår seg av når vi slipper taket i sengegavlen slik at den naturlig siger tilbake til veggen. Vi har blitt forsynt med verdens største flyttbare varmovn, som for øvrig bare blåser kald luft ut i rommet. Ingeborg har funnet fram ullundertøyet sitt. Utenfor pisker vinden, løvet spiller sin egen kalde melodi, bilene suser forbi. De få afrikanerne som er ute er ikledd Jærbunad, skinnluer og hansker. De fleste haster bare videre i den kalde sønnavinden uten å se seg om hverken til høyre eller venstre. Et ruset par liver opp bybildet med å kjefte høylytt på hverandre. Selv pc-en går mye tregere her i Colesberg enn den noen gang har gjort. Det er ikke lenge før nattemørket siger på og vi gleder oss skikkelig til å våkne opp i grålysningen og komme oss vekk herifra.
Colesberg burde vært forbigått i stillhet, men det er midtveis mellom Johannesburg og Stellenbosch, et forblåst og øde sted her ute i halvørkenen som omkranser stedet. Hvis du skulle komme til Colesberg så er mitt råd – reis videre, ikke stopp, for det er intet bra som skjer på dette stedet.
Hei igjen! Jeg burde ikke skrevet mer om vårt opphold i Colesberg på Colesberg Lodge, men jeg bare må skrive om de siste hendelser på her på Colesberg der opplevelser av kulde og tomhet står i kø for å imponere. Planen var å legge seg musestille i sengen klokken seks i kveld og bli der til morgengry gav håp om en ny dag med nye opplevelser, men slik ble det ikke. Allerede klokken ni om kvelden våknet vi med skrikende tarmer. Larmen fra tarmene gjorde det umulig å sove og vi ble drevet ut av rommet, gjennom korridorene med den tyngende lyden av tomhet og ned i restauranten. Restaurantbordene var dekket etter alle kunstens regler med sølvtøy, hvite duker og det hele, men om det hadde stått sånn en time, en dag, eller en måned vites ikke. Her var det ikke lyder av tallerkenskraping eller muntre stemmer, bare denne uendelige lyden av ingenting. Forvirret ble vi stående i døråpningen lenge, men ingen var å se. Til slutt snudde vi oss i villrede og begynte å vandre tilbake mot rommet vårt. Men plutselig dukket det en trillrund liten kelner opp mellom beina mine. For meg så det ut som en dverg, men det er mange som blir små sett ut i fra mitt ståsted nesten to meter over bakken. Hennes engelsk var upåklagelig og vi lot oss lokke tilbake til restauranten. Aldri har jeg vel sett en kelner med en sådan påkledning; hun hadde fleecejakke med boblevest over og lue på hodet. Vi bestilte maten og fikk en hel time til å undre oss over hvordan det kom til å smake, uansett så var vi så sultne at vi hadde fått ned det meste tror jeg.
Da maten omsider kom på bordet viste det seg at den smakte fortreffelig. Det var virkelig en opplevelse, men jeg gjentar følgende – ikke dra innom Colesberg, kjør om Kimberly!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar